Din frihet er min frihet

Friheten homobevegelsen har kjempet frem, er et gode for oss alle.

Publisert: Publisert:
Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Marvin Halleraker

Friheten til å leve med den vi vil er blant de mest grunnleggende. Knapt noe påvirker livet vårt mer enn partneren. Når samfunnet tar fra folk muligheten til å velge fritt, griper det inn i alt vi er som mennesker.

I Norge har både lover og normer lagt sterke begrensninger på folks liv inntil ganske nylig. Vi er blitt friere tiår for tiår, og fremskrittet siden tidlig 1900-tall er spektakulært. Når Regnbuedagene åpner i dag, er det nok å feire.

For de fleste. Noen våger fremdeles ikke å ta steget.

Retten til å velge å leve med den man vil er fortsatt ikke reell for alle. Om noen skulle være i tvil, er det bare å sjekke ut nettsiden gaformeg.no. Ikke alle klarer å være åpne om at de er lesbiske, homofile eller bifile. I kampanjen «jeg går for deg», leser andre opp historiene til dem som ikke klarer å gjøre det selv, i jeg-person.

Statsminister Erna Solberg er blant dem som bidrar i rollen som en voksen lesbisk kvinne som har opplevd at folk har kuttet kontakten på grunn av hennes seksuelle orientering.

Skam, latterliggjøring, baksnakking, hets og frykt for vold er noe av det som går igjen i historiene. Når noen vegrer seg for å fortelle om sin seksuelle orientering, kan det være med god grunn.

Derfor er Regnbuedagene noe av det beste og viktigste som skjer i Bergen hvert år. Friheten som homobevegelsen har vunnet frem, er vitterlig et gode for oss alle.

Den er del av en kamp for frihet i samlivet som har pågått i generasjoner.

Les også

Ønskjer seg Europride til Bergen

På 1800-tallet ble mange tusen straffet for å være samboere. De fikk fengsel og straffarbeid, ifølge en masteroppgave i historie av Kathrine Berge Brekken. Lenge siden, ja, men forbudet mot samboerskap var en sovende paragraf helt frem til 70-tallet. Å kunne bo sammen som ugifte uten å føle skam og uten å møte fordømmelse er ganske nytt.

Like viktig som retten til å velge partner, er retten til å forlate den om kjærligheten tar slutt. Kvinner og menn fikk lik rett til skilsmisse i 1916, men reelle muligheten til å forlate et ekteskap kom for mange langt, langt senere. Økonomi, boligmangel og holdninger holdt folk i ulykkelige og skadelige ekteskap lenge etter at de formelle rettighetene var på plass.

Økningen i antall skilsmisser utover 70- og 80-tallet må heller ses på som et fremskritt enn som et tegn på at samfunnet var i forfall. Statistikken er mest av alt et tegn på mer frihet.

Homofilt samliv var straffbart frem til 1972. Også det en sovende paragraf, men det er likevel vanskelig å forstå at en så nedverdigende og menneskefiendtlig paragraf fikk stå så lenge. Litt av et signal samfunnet sendte.

Siden den gangen har det vært mange seire. Først partnerskapsloven, siden den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og retten til å adoptere, for å nevne noe.

Både når det gjelder samboerskap og skilsmisser, overlevde samfunnets normer forbedringene i lovverket. Det samme gjelder i høyeste grad homofile og lesbiske i dag.

Les også

Krev reservasjonsrett for konfirmanter

Å bli møtt med fordømmelse fordi en elsker noen av samme kjønn, er fortsatt normalt i en del miljøer. Det gjelder kanskje særlig muslimer i Norge, men også andre minoritetsmiljøer.

Og det gjelder fortsatt mange kirkesamfunn. Selv deler av Den norske kirke strever fortsatt med å anerkjenne kjærlighet mellom likekjønnede. Respekten for ekteskapet mellom mann og kvinne blir av mange satt over respekten for at valget av livspartner bør være fritt.

Hele konseptet «komme ut av skapet» er et tegn på at negative holdninger til annen kjærlighet enn den heterofile er et problem. Normen er fortsatt at man blir forelsket i en av motsatt kjønn.

Selv om flertallet er heterofile, er det noe grunnleggende feil ved at de som ikke er det i utgangspunktet skal stå bak en lukket dør som det for mange koster mot å åpne opp.

I det hele tatt er boksene vi alle plasseres i – hetero, homo, bifil – en begrensning i seg selv. For ikke å snakke om kategoriene mann og kvinne.

Det er altså nok igjen å jobbe for å endre. Ikke minst utenfor Norge. I Tsjetsjenia blir homofile menn nå bortført og torturert. Ifølge Amnesty har tre nylig blitt drept. I Indonesia ble nylig to menn straffet med 82 piskeslag for å ha hatt sex. Jeg kunne fortsatt ubehagelig lenge, for i over 70 land er det fortsatt straffbart å elske noen av samme kjønn.

Bare 22 land tillater likekjønnet ekteskap. Australia er ikke blant dem. Iskremprodusenten Ben and Jerry’s har nå en artig kampanje gående: De nekter kundene å kjøpe to kuler is med samme smak. De forventet at kundene ville bli sure. «Men det kan ikke engang sammenlignes med hvor forbannet du ville bli om du ikke fikk gifte deg med den du elsker», skriver de.

Regnbuene kan derfor ikke bare være en fest. Men friheten til å elske, leve med og forlate hvem man vil, er alltid noe å feire.

Publisert: