Det gjenstridige folket i nord

Regjeringen har vist en forbløffende evne til å provosere nordlendingene.

Publisert: Publisert:
Skjalg Fjellheim
Politisk redaktør i Nordlys

PROVOSERER: – Der Arbeiderpartiet må forsøke å være attraktive for unge og klimabevisste velgere i de store byene, kan Senterpartiet gi full gass i distriktene, skriver politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim. Foto: Berit Roald, NTB (Arkiv)

Det skjer store endringer i det politiske landskapet i nord for tiden. Vi har derfor spurt politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim, som er tettere på det som skjer i de nordligste fylkene, om å forklare BTs lesere hva det er som skjer.

Av all politisk mobilisering Norge har opplevd i nord, er Senterpartiets raske vekst i landsdelen nærmest å regne som det største mirakelet.

Senterpartiet har, med unntak av konfliktene rundt norsk medlemskap i det europeiske fellesskapet, vært en fremmed fugl i den nordligste landsdelen. Partiet har sine røtter i bondekulturen sørpå, og har hatt dårlig velgertekke langs kystlinjen i nord.

Ved stortingsvalget i 2013 hadde Senterpartiet 3,7 prosent i Finnmark. I dag viser flere meningsmålinger at partiet er størst, ikke bare i Finnmark, men i alle de tre nordnorske fylkene. Oppslutningen nærmer seg 25 prosent.

Les også

Følg valkampen med BT-journalist Gerd Tjeldflåt

Hva er det som har skjedd? Det er ikke vanskelig å se at det har oppstått en mistillit mellom deler av den nordnorske befolkningen, og den politiske og administrative eliten i Norge. Det har skjedd til tross for at den økonomiske veksten i landsdelen de siste årene har vært høyere i nord enn i resten av landet.

Det største problemet for næringslivet i nord er å tiltrekke seg arbeidskraft. Men bildet av kamp mot en fjern overmakt i sør dominerer likevel.

Derfor er det sterke folkelige motkrefter i sving, knyttet til protest mot det som oppleves som mangel på likeverd i det offentlige tjenestetilbudet, liberalisering og sentralisering som slår negativt ut for de nordnorske lokalsamfunnene.

Parallelt med dette har Senterpartiet endret profil, fjernet fjøslukten og iscenesatt seg selv som et breddeparti for distriktene. Dermed kan partiet utnytte velgerpotensialet maksimalt, i et land som riktignok er del av den globale urbaniseringen, men der storparten av velgerne fremdeles bor i små og mellomstore samfunn.

Les også

En Facebook-post om Bybanen splitter Senterpartiet. Førstekandidaten er uenig med sitt eget parti.

Avmakt er et nøkkelord for velgervandringene i nord. Men Senterpartiets fremmarsj kan paradoksalt nok også tolkes som en renessanse for periferiens makt i norsk politikk – på en måte som vi ikke har sett siden EU-kampen i 1994. Det kommer nå sterkest til uttrykk i den delen av landet som befinner seg lengst unna hovedstaden og de sentrale maktmiljøene.

Her er det mange gnister fra regjeringen som har fått flammen tent på et bål av misnøye: tvangssammenslåing av fylker, nærpolitireform, nedleggelse av Andøya flystasjon, avvikling av studiesteder i Nordland, den langvarige usikkerheten rundt beredskap og luftambulanse.

Listen er lang. Regjeringen har rett og slett vist en forbløffende evne til å provosere nordlendingene.

Les også

Frøy Gudbrandsen: Beste-uvenner

Her skulle man tro at Arbeiderpartiet, som det tradisjonelt største opposisjonspartiet, ville kunne forsyne seg fritt av velgerne i Nord-Norge.
Men slik er det ikke. Ved siden av Senterpartiets fremgang, er Arbeiderpartiets fall i nord det som er mest oppsiktsvekkende.

Hvis de siste meningsmålingene hadde vært valg, ville partiet vært nær halvert siden stortingsvalget for ti år siden.

Dette er kritisk for Arbeiderpartiet, som famler i blinde etter en stor og samlende sak for landsdelen.

Det er antakelig grunn til å tvile på om trøffeltang er det som skal til for å få nordlendingene til å slutte rekkene bak Jonas Gahr Støre.

På sitt beste har Arbeiderpartiet gått i bresjen for store nasjonale prosjekter i nord. Fra gjenreisningen etter andre verdenskrig, via etableringen av et stort breddeuniversitet i Tromsø, til Snøhvitfeltet og gassfabrikken i Hammerfest.

Det de to siste prosjektene har til felles, er at de gikk fra å være møtt med mistenksomhet i sør, til å vise seg å være lønnsomme prosjekter for det norske fellesskapet.

Kanskje trenger Arbeiderpartiet å gjenskape en slik fortelling om seg selv for å unngå fullstendig havari i nord?

I Dagsavisen skriver Arne Strand at dersom Ap faller sammen i nord, faller Ap sammen som parti, kanskje for godt. Det er harde ord, men Strand har denne gangen et poeng: I verste fall risikerer Ap å ende opp som et parti for offentlig ansatte i byene.

Les også

Laksevåg er mer enn en mellomstasjon før man flytter til en «bedre» bydel

Nord-Norge har vært selve legemliggjøringen av Arbeiderpartiets historiske og mest slitesterke velgerallianse, i pendelen mellom oljehyre og kjeledress.

Lønnsarbeid i servicebedriftene, fiskere og småbrukere i primærnæringene, offentlig sektor og industriarbeidere. Å binde dette sammen i et interessefellesskap, har vært grunnmuren i Arbeiderpartiets suksess, kombinert med industrisatsing og en aktiv stat.

Med sin småkårsarv, både i fiskebåten og på fabrikken, stolte nordlendingene på at Arbeiderpartiet forsto dem, så dem og løftet dem.

Nå er det Senterpartiet som forsøker å stjele Arbeiderpartiers gamle oppskrift. Ikke minst kommer det til uttrykk i det grønne skiftet og klimasaken. Der Arbeiderpartiet må forsøke å være attraktive for unge og klimabevisste velgere i de store byene, kan Senterpartiet gi full gass i distriktene.

Slagord mot høye flypriser, fraværet av tog, skattelettelser til elbilister i byene og en klimapolitikk som ikke differensierer mellom Bærum og Båtsfjord. Alt dette bidrar til å forsterke konfliktaksen mellom by og land, som Senterpartiet gresser på.

Fra nord står skriften nå på veggen for ledelsen i de andre partiene. Dersom de ikke er i stand til å gi svar på Nord-Norges utfordringer og muligheter, vil Senterpartiet fortsette å vokse, og komme til dekket bord ved stortingsvalget i 2021.

Publisert: