Jeg misunner hvite mennesker én ting

Illustrasjon: Tord Torpe

I 2022 må vi greie å ha dialog med alle. Vi må til og med snakke med folk som mener jeg er for mørkhudet til å gå på bar.

Publisert: Publisert:

Da jeg leste nyheten om at forfatter Sumaya Jirde Ali har anmeldt komikeren Atle Antonsen for rasisme, kunne mitt ansiktsuttrykk sammenliknes med Skrik-maleriet av Edvard Munch.

Mens jeg leste dette, kom det en nyhetsoppdatering om Russland. Det er ingenting som skremmer meg mer enn denne krigen nå, den er for nær.

Og selv om jeg har vært på flukt mange ganger før, er jeg ikke så trygg på at min erfaring vil hjelpe noe særlig. Jeg klarer så vidt å gå forbi noen i militærklær uten å kjenne på en form for fysisk ubehag.

Likevel klarte jeg ikke å glemme Ali og Antonsen-saken, fordi jeg tenkte at selv hvis vi må flykte fra Norge, så må jeg forholde meg til hvem jeg er og hvordan jeg ser ut.

Vi har i det siste sett at alle flyktninger ikke blir behandlet likt, og at hvite kommer bedre ut, men det er ikke der misunnelsen ligger.

Jeg misunner hvite folk på grunn av valgmuligheten alle har. Som hvit kan man velge å forholde seg til rasismen eller ikke. Man kan bokstavelig talt velge å ikke være en rasist i hverdagen eller på fylla.

Man kan også velge å ikke være antirasist, altså at man ikke er rasist selv, men heller ikke gjør noe aktivt for å bidra til antirasistisk arbeid.

Les hele saken med abonnement