Moder Jords megafon
Du kan si mye rart om Kurt Oddekalv, med rette. Men naturen og miljøet trengte en fyr som ham.
- Frode BjerkestrandJournalist i BT


Kurt Willy Oddekalv var en mann med desperat hastverk. Jeg tror at han må ha følt det sånn, at døgnet var for kort og tiden for knapp for en viktig heltidsjobb:
Å redde naturen, miljøet og klimaet – og menneskene fra sin egen destruktive atferd.
Kanskje denne desperasjonen førte til at Kurt’n fremsto som han gjorde:
Kompromissløs, direkte, ubehøvlet og til dels tonedøv. Men også handlekraftig, kunnskapsrik, sjarmerende, hjelpsom og omsorgsfull.
Tragisk nok ble tiden for kort. Mandag ettermiddag døde han som var en av landets mest markante miljøforkjempere, 63 år gammel. Moder Jord har mistet en av sine megafoner.
Miljøaktivisten Kurt Oddekalv er død
Det er store ord, det der. Men jeg tror mange vil huske ham på den måten, som en breikjeftet og uredd actionfigur i militærstøvler, sliten islender, kniv i beltet og hengebart.
Oddekalv skapte sin egen form for miljøaktivisme, rett fra skogen og rett fra leveren.
I dag er kampen for miljøet og klimaet blitt storpolitikk, diplomati og big business i en enorm, saktemalende kvern.
Dersom du er leder av en pitteliten miljøorganisasjon fra et sted oppunder polarsirkelen, bør du kanskje rope høyt, hele tiden. Kurt’n tok det oppdraget med største selvfølgelighet.
Kurt Oddekalv var erkebergenser med aner i Nord-Norge. Vi vet at den kombinasjonen kan være eksplosiv.
På 1990-tallet var han nærmest husgjest i BTs redaksjon. Han var sånn. Vi slapp å ringe ham, han ringte ofte på døren nede i Nygårdsgaten 5-11, på kveldstid.
Han slang seg gjerne ned ved pultene våre og pratet vittig og tjomslig, før han satte seg i intervju og transformerte seg til illsint og høyrøstet aksjonist.
Kurt’n kunne rollen sin. Han var et mediefenomen. Han visste det, og jeg tror han stort sett nøt det.
Oddekalv tok stor plass og beveget seg rundt i den norske offentligheten som en vandrende langfinger. Noen ganger var han så rå at han sto i veien for sitt eget budskap.
Han var den dannede politikersamtalens evige sabotør, han var tømrer og befalsmann – og skogens og fjordenes prelat. Det var sjelden tvil i hans sjel.
Derfor gapte han over mye. Et sveip over Kurt Oddekalvs meritter i BTs arkiv er et maraton i utspill, kritikk, selvforsvar, herlig ærlige portrettintervjuer og aksjoner – noen av dem spinnville.
Kurt’n vil bli husket for sine bataljer med oppdrettsnæringen, mot vindturbinutbygging, mot gassferger, kunstgressbaner, kyststamveien, bjørnejakt, fisketurisme og mot dem som vil la ubåten ved Fedje bli liggende på havbunnen. Og mot Bybanens trasé over Bryggen.
Han sloss for verdens urbefolkning, for dem som lider av el-overfølsomhet og for klimaet.
Han var tydelig til stede under klimatoppmøtene i Rio de Janeiro i 1992 og på Bali i 2007.
Kurt Oddekalvs liv i bilder
Ved sistnevnte stormøte protesterte Oddekalv mot president George W. Bush og USAs klimapolitikk.
Han stilte med skinnbukser av hjort og bøffel med påsydde sølvdollarmynter fra 1890, boots og cowboyhatt. Og plakaten med budskapet: «A rope for Mr. Bush»
Jeg antar de husker ham fremdeles, både i FNs klimapanel og på Bali.
Men arbeidet som miljøets kommandosoldat hadde sine skyggesider. Oddekalv ble ekskludert fra Naturvernforbundet i 1993 etter anklager om illojalitet og fraksjonsvirksomhet i bergenslaget.
Han benyttet anledningen til å sjøsette sin egen organisasjon, Norges Miljøvernforbund, i møtet som behandlet eksklusjonssaken mot ham.
Senere ble han anklaget for økonomisk rot. Han ble saksøkt av en tidligere ansatt. Han ble bøtelagt etter å ha sprøytet ned et oppdrettsanlegg i Sørfjorden med en melkeblanding, og anmeldt for å ha hatt med seg kniv inn på Stortinget.
Han avslørte også en viss sympati for den eksotiske chemtrails-teorien. Den går ut på at kondensstripene etter flyene på himmelen egentlig er giftstoffer som skal gjøre at myndigheten kan kontrollere tankene våre.
Men samtidig ble han omfavnet av velstående sponsorer som likte Oddekalvs no-bullshit-handlingsplan for miljøet. En av dem var investor Trond Mohn.
Jeg tror Kurt’n fikk uttelling for utålmodigheten sin. Enkelte var enige i hans kritikk av Naturvernforbundet og andre miljøorganisasjoner, som for ham fremsto som altfor forsiktige og saktegående.
Oddekalv hadde et poeng. Det har gått for sakte.
Klimaet er allerede alvorlig influensasykt. Fremover vil vi få høyere temperaturer, mer nedbør, flere flommer og mer skred, også her i Norge, rapporterer Miljødirektoratet.
Stadig mer av regnskogen i Amazonas brenner.
Om lag 40 prosent av verdens insektarter er i tilbakegang, og to tredeler av dem er truet av utryddelse. Forskere mener jorden nærmer seg en ny masseutryddelse av arter.
Så Kurt’n fikk på mange måter rett. Vi forstår ikke at vi ødelegger miljøet før det forvitrer foran øynene våre. Ikke rart han hadde sånt hastverk.
Gir seg med Fedje-ubåten etter elleve år med kjeft
Det vil bli et tomrom i miljøbevegelsen etter Oddekalv. Han var «miljøets møkkagraver», som en kollega kaller ham.
Men oppvoksende generasjoner vil transformere norsk og internasjonal miljøpolitikk. MDG er i ferd med å sette sitt preg på storbyene. De store partiene vil slite med rekruttering og oppslutning i årene som kommer, dersom de ikke skaffer seg troverdig, grønn politikk.
Norske miljøorganisasjoner har til sammen over 350.000 medlemmer, og antallet er økende.
Nå når Kurt’n ror seg ut på havet i det hinsidige, må det være en fin erkjennelse å ta med seg.
Les mer om dette temaet
Mest lest akkurat nå
Mistenker hærverk på togstasjon
Tunneler ved Nesttun stengt etter melding om brann
Erik var i elendig form før han møtte Benedicte. Her er de på vei til bryllupet sitt.
Meklingen i oppgjørene for stat og kommune fortsetter på overtid
Utenfra likner den en hurtigbåt. Bli med inn i superfartøyet.
Det utskjelte selskapet får to nye år i Bergen. – Vi er meget fornøyde, for å si det forsiktig.
BT anbefaler
Erik var i elendig form før han møtte Benedicte. Her er de på vei til bryllupet sitt.
No skal møk frå Dag Inges grisar varme opp sjukehus
Olga fikk beskjed om å flytte fra Bergen mandag morgen. I siste liten kom beskjeden som endret alt.
«Små føtter setter dype spor», sto det på en siste hilsen. Da Monica mistet sønnen, bestemte hun seg.