Krisesenteret for Bergen og omegn har vært redningen for tusenvis av kvinner, barn og etter hvert en del menn de siste 40 årene. Det var en kamp å få senteret på plass. Kvinnene som har jobbet der har gjort samfunnet en tjeneste. I fjor fikk hele hundre kvinner og elleve menn hjelp på senteret.

Det er åpenbart et stort behov for tjenesten, og det er takket være kvinnebevegelsen at den overhodet finnes.

Men dessverre har Krisesenteret i Bergen i årevis vært preget av konflikter og uro. Foreningen som drifter senteret har fått rikelig med sjanser til å rydde opp. Problemene har vedvart i et tiår, minst. Uakseptable arbeidsforhold. Mangelfull sikkerhet. Påstander om mobbing og trakassering. En rekke faglig ansatte har sluttet etter kort tid. Varslene har kommet over flere år og uavhengige av hverandre.

Da Krisesenteret vant anbudet i 2010, ble kommunen lovet forbedringer. Og mye av det senteret fikk kritikk for, har blitt bedre. Men på besynderlig vis dukker det opp nye og minst like alvorlige forhold, igjen og igjen.

Kommunen har tatt for lett på kontrollen av driften. De kritikkverdige forholdene har fått vedvare og utvikle seg. Dersom kommunen hadde stilt strengere krav, kunne kanskje dagens situasjon vært unngått.

Det er for eksempel underlig at ikke kommunen har stilt flere spørsmål om hvorfor så mange faglig ansatte har sluttet etter ganske kort tid.

Når det er sagt: Kommunen må forvente at eksterne leverandører av tjenester driver profesjonelt og ansvarlig.

Når avtalen med Krisesenteret nå går ut, bør kommunen gjøre ett av to: Legge driften ut på anbud slik at andre kompetente aktører kan konkurrere om å ta over, eller overta driften selv. Kvinner som må flykte fra vold fortjener et mer profesjonelt drevet krisesenter enn det Bergen har å tilby i dag.

Krisesenteret har fått tilstrekkelig med sjanser til å profesjonalisere driften.

En samarbeidsavtale med en virksomhet er bare akseptabelt om det ikke finnes kompetente, alternative tilbydere. Det finnes. Kirkens Bymisjon har allerede ytret at de vil vurdere å søke, om de får mulighet. Sist driften ble lagt ut på anbud, søkte tidligere faglig ansatte om å ta over. Det bør altså ikke være vanskelig å få andre til å overta driften for krisesenteret.

Dersom byrådet av ulike grunner ikke ønsker en anbudsrunde, bør løsningen være å ta krisesenteret inn i kommunens ordinære drift.

Noen av problemene på senteret kan forklares med den underlige organisasjonsformen. En forening med rundt 20 medlemmer har øverste ansvaret for driften. Medlemmene har rett på nattevakter. Mens vaktene i starten var basert på frivillighet og var tvingende nødvendige for å kunne gi kvinnene hjelp, fremstår det i dag som et privilegium forbeholdt et lite antall medlemmer.

Gjennom årsmøtet er medlemmene, som også er deltidsansatte, over både leder og de øvrige ansatte. Det skal godt gjøres å få et slikt system til å fungere uten støy, og det har foreningen heller ikke klart.

Med en samarbeidsavtale må denne organisasjonsformen opphøre. Det vil uansett være nødvendig med betydelige endringer for å tilfredsstille lovens krav. Man kan derfor spørre seg hvorfor ikke kommunen åpner opp for å overlate det hele til andre, eller å bygge opp et eget tilbud i kommunen.

Styreleder i Krisesenteret, Nina Monssen, er bekymret for at støyen rundt varslene hever terskelen for at brukerne søker hjelp. Heller enn å uroe seg for at kritikkverdige forhold når offentligheten, burde styret ha sørget for at arbeidsforholdene og sikkerheten var god nok.

En forening som får 15 millioner kroner i offentlig støtte hvert år, må tåle et kritisk blikk og at gjentatte varsler blir omtalt.

Gitt det uvurderlige arbeidet Krisesenteret har bidratt med gjennom årene, er det trist at situasjonen er som den er. Men alle som skal levere tjenester til det offentlige må vise seg tilliten verdig. Det er det dessverre vanskelig å se at Krisesenteret har gjort.