Sandbergs siste show

Frp-politiker Per Sandbergs sorti fra norsk toppolitikk var av det spektakulære slaget.

ARENDALSUKA: Per Sandberg og Bahareh Letnes møtte pressen i Arendal tirsdag. Terje Pedersen, Scanpix

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

«Dette er dratt langt utover alle mulige proporsjoner», begynte Per Sandberg på pressekonferansen tirsdag kveld. Ja, han har nok rett i at dette eskalerte unødig mye. Sandberg kunne ha overlevd som fiskeriminister, hvis han bare hadde gjort alt annerledes etter at han kom hjem fra Iran. Det er ikke snakk om en enkelt tabbe, men en lang, lang liste.

Hver eneste uttalelse han har kommet med etter turen til Iran har etterlatt langt flere spørsmål.

Tirsdag ettermiddag på Arendalsuken var det også nok av spørsmål. Tidspunktet for pressekonferansen ble endret gjentatte ganger. Journalistene på leit etter hvor den skulle holdes, minnet langt mer om forvirrede sauer enn jegere på utkikk etter hekser.

Jeg antar hovedpersonen nøt vissheten om nettopp dette, at han, kanskje for siste gang, kontrollerte nær sagt hele Presse-Norge i noen timer.

Les også

Per Sandberg om norske medier: – Dere har nærmest henrettet denne kvinnen

Han kom med voldsomme utfall mot pressen, og særlig NRK. Han anklaget dem for å «henrette denne kvinnen», kjæresten Bahareh Letnes. Sandberg er åpenbart forbannet på både mange partifeller og journalister på vei ut av norsk toppolitikk. Ap-leder Jonas Gahr Støre beskrev han som «Hamas-Støre».

Sandberg-saken har gått fra å være nesten underholdende til en tragedie. Det er særlig trist fordi den, om Sandberg selv hadde evnet å bruke sin erfaring etter årevis i norsk politikk, kunne vært unngått.

Sandbergs avgang er nok et eksempel på at det er hvordan en politiker griper an problemet, ikke problemet i seg selv, som avgjør hvordan utfallet blir.

Til tross for at norsk politikk blir stadig mer profesjonell, er den fortsatt sterkt menneskelig. Sandberg-saken er et bevis på det. Presserådgivere og informasjonsstrategi styrer stadig mer av kommunikasjonen mellom politikere og deres velgere.

Men de har aldri full kontroll. Statsråder må selvsagt selv få styre hva de velger å dele med folket.

Det finnes nok av eksempler på at politikere og andre offentlige personer som holder seg for tett til et planlagt manus, fremstår som klovnaktige papegøyer.

Per Sandberg har aldri vært en slik. Han har hatt en frisk og fri stil, som innimellom har dratt ham langt over en del grenser.

Det upolerte, spontane og ektefølte i hans måte å være politiker på bør likevel bli savnet.

Les også

Sandberg hevder han er dolket i ryggen av partifeller

Men denne gangen gikk det altså helt fullstendig galt. Så galt at man kan fristes til å tro at han var lei det hele. Lei politikken, lei journalister, lei hele tilværelsen som statsråd. Sandbergs mange forklaringer de siste ukene har minnet mer om en person som gir blaffen enn en som desperat klamrer seg til posisjonen.

Noen vil nok mene at sikkerhetsbruddene i forbindelse med Iran-reisen var såpass alvorlige at Sandberg uansett burde forlatt posten. Regjeringen insisterer på at den setter sikkerhet og beredskap superhøyt. Erna Solberg kunne lett begrunnet at en slik slumsete holdning til sikkerhet ikke er akseptabelt i hennes regjering.

Men det er mye som blir tilgitt i politikken, og særlig når det gjelder personer partiene har interesse av å beholde. Det burde ikke vært noen heksekunst for en kommunikasjonsrådgiver å hjelpe Sandberg ut av Iran-floken.

Fortell hele sannheten med en gang. Unngå alt som kan fremstå som en skjønnmaling av Irans brutale regime. Ikke uttrykk mistillit til sjefen din Erna Solberg. Ikke ta med kjæresten til Dagsnytt 18, siden en lite medietrent person lett kan plumpe uti med noe som kompliserer saken. For å nevne noe.

Men Sandberg har uttalt seg på trassaktig vis. Ikke tatt åpenbart berettigede kritiske spørsmål fra pressen alvorlig. Han har insistert på at han hadde full kontroll på sikkerheten på feriereisen, for i neste øyeblikk måtte innrømme at han overhodet ikke hadde kontroll.

Les også

Solberg ut mot «blodtørstige journalister» i Sandberg-saken

Det har vært en bisarr blanding av en Per Sandberg som er seg selv og samtidig helt ute av seg. Rett-fra-levra-biten av håndteringen har vært forfriskende. Inntrykket av at en solid politiker har mistet kontrollen har vært et trist skue. Særlig etter hvert som konflikten med hans ekskone nødvendigvis kom ut i offentligheten.

Og det er virkelig leit at Sandberg og Letnes har fått kjenne på fordommer og rasisme, som det har flommet over av i sosiale medier de siste ukene. Han har tydeligvis fått se en stygg side av både eget parti og det norske samfunnet.

Det finnes mange måter å forlate politikken på. Noen sniker seg ubemerket ut, andre slamrer med dørene. Men å holde pressekonferanse sammen med kjæresten, midt i den politiske festivaluken i Arendal, det er kanskje det mest elleville vi har sett i nyere norsk politikk.

Jeg er ikke sikker på om det er klokt, smart eller bare rart. Men det er sandbergsk, og en uforglemmelig politisk sorti. «Per Sandberg har ikke forsvunnet, jeg vil alltid være til stede på en eller annen måte», sa han mot slutten av pressekonferansen. Det er ikke helt umulig.