Vondt blod størkner seint

Trump kjører et løp der forholdet til potensielle fiender forverres og forholdet til venner og allierte settes på en meget hard prøve.

Ståle Ulriksen

Forsker på Sjøkrigsskolen

Tirsdag trakk president Donald Trump USA fra avtalen som skal sikre at Iran ikke utvikler kjernefysiske våpen. Det er et solid spark ikke bare til Iran, men også til de andre stormaktene som forhandlet frem og skrev under avtalen.

Blant disse er Russland, en viktig alliert for Iran, som USA har et dårligere forhold enn på mange år. Blant dem er Kina, som USA er på randen av en handelskrig med, samtidig som den militære spenningen mellom de to er betydelig i Sør-Kinahavet.

De øvrige signaturmaktene er Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU. Også her kommer Trumps alenegang på toppen av en mulig handelskrig etter at han tidligere i vår varslet at USA vil legge toll på en rekke varer.

Trump kjører altså et løp der forholdet til potensielle fiender forverres og forholdet til venner og allierte settes på en meget hard prøve. Hvorfor?

Fram til januar 1979 var Iran USAs viktigste allierte i Midtøsten. Da ble sjahen av Iran kastet i en dramatisk revolusjon og Iran ble en islamsk republikk ledet av ayatolla Khomeini.

Samme høst kom den kreftsyke sjahen til USA for å få medisinsk behandling. Da stormet revolusjonære studenter, støttet av Khomeini, den amerikanske ambassaden i Teheran.

De tok 66 amerikanere som gisler og krevde å få sjahen utlevert. I april 1980 iverksatte USA en massiv spesialstyrkeoperasjon for å befri gislene. Den endte i tragedie og fiasko.

De siste gislene ble først frigitt den 20. januar 1981, samme dag som en nedbrutt og fullstendig ydmyket Jimmy Carter overlot presidentembetet til Ronald Reagan. Khomeini utropte USA til «Den store satan» og gjorde hatet mot USA til en samlende faktor i Iran.

Siden har forholdet vært preget av mye vondt blod og noen få innslag av pragmatisk samarbeid.

Iran støttet sjiamuslimske militser i Libanon, der vestlige styrker forsøkte å gjennomføre en fredsoperasjon i 1983. Hele 241 US Marines og 58 franske soldater ble drept da leirene deres ble angrepet av terrorister.

En radikal sjiamuslimsk gruppe, Islamsk jihad, påtok seg ansvaret. Iran ble beskyldt for å stå bak. Iranske myndigheter nektet, men «martyrene» som sto for angrepet ble senere hedret med et minnesmerke i Teheran.

Fra 1980 til 1988 raste en blodig krig mellom Iran og Irak. Anslagene over antall drepte varierer fra 500.000 til over en million.

Iran hadde inntil revolusjonen vært godt forsynt med amerikanske våpen. Etter gissel-saken gikk USA i spissen for en våpenembargo mot Iran og la hardt press på andre land for å følge opp.

Men i 1986, i den såkalte Iran-Contras skandalen, ble det avslørt at USA selv hadde arrangert salg av våpen til Iran for å finansiere støtten til de antikommunistiske Contras i Nicaragua.

Saken var, for å si det mildt, en pinlig affære for amerikanerne.

USA hellet nå mot å støtte Saddam Husseins Irak. Da et irakisk kampfly skjøt et missil mot fregatten USS Stark i 1987 og drepte 37 amerikanske sjøfolk valgte USA å glatte over episoden.

Men da en annen fregatt, USS Samuel B. Roberts, gikk på en iransk mine i april 1988 gikk US Navy til angrep og senket en stor del av den iranske marinen. Og da Saddam Hussein i mars 1988 brukte giftgass og drepte titusener av sivile irakiske kurdere forsøkte CIA å gi Iran skylden for angrepet.

I juli 1988 skjøt krysseren USS Vincennes, etter en tragisk feilvurdering, ned et sivilt iransk passasjerfly med 290 mennesker om bord.

Etter terroristangrepene i USA i september 2001 ga Iran faktisk USA etterretning om Taliban og arresterte mange Al Qaida-medlemmer. Iranerne håpte at dette kunne bedre forholdet mellom de to landene.

President George W. Bush valgte å avvise utspillet. I stedet pekte han i januar 2002 på Iran som et fremtredende medlem i «ondskapens akse».

I 2003 invaderte USA Irak. Invasjonen ble en suksess, men den påfølgende okkupasjonen ble en katastrofe. I kaoset som fulgte fikk Iran en mulighet til å styrke sin posisjon i Irak, der flertallet er sjiamuslimer.

Dermed fikk Iran en innflytelsessfære som strekker seg gjennom Irak og Syria til Libanon.

Forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia, som nå leder hver sin koalisjon i Midtøsten er nå meget spent. Begge parter ruster opp.

Russland har solgt avanserte våpen til Iran, mens Saudi-Arabia er, sammen med Israel, blant amerikansk våpenindustris aller viktigste kunder.

Men også her er det paradokser: I kampen mot IS i Irak har for eksempel USA gitt militær støtte til irakiske operasjoner støttet og ledet av Irans revolusjonsgarde. Saudi-Arabia derimot, har vært heller tilbakeholdne med å gi bidrag til kampen mot IS. I den kampen har også Israel vært lunken. For både saudier og israelere representerer Iran den farligste trusselen.

Begge har betydelig innflytelse i USA. Trumps utspill vil nok styrke bånd til både Saudi-Arabia og Israel. Men det vil svekke mulighetene for forhandlingsløsninger i Midtøsten.

Den vil forverre forholdet til Russland og Kina. Og den vil forsterke fragmentering av «Vesten», det fellesskap vi nordmenn oppfatter oss som en del av.