Ble Wergeland muslim?

Muslim eller kristen eller ingen av delene? Vår nasjonalskald ville trolig gledet seg over at religiøse av ulike avskygninger kan finne støtte for «sin» sak i diktningen hans.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

EN GAMMEL DISKUSJON har blusset heftig opp igjen i Henrik Wergelands jubileumsår: Ble dikteren muslim på sitt dødsleie? Og man kunne kanskje tilføye: Hvor viktig er det å få full visshet om dette?

Viktig nok for mange, tydeligvis. Det viser noen av de mange tusen treffene på internett, hvor både «nasjonalsinnede» og religiøst opptatte mennesker har ytret seg — til dels på måter som tyder på at det betyr mye for dem å kunne ta vår geniale dikter til inntekt for «sin» sak eller «sitt» syn. Selv Human-Etisk Forbund har funnet grunn til å utgi et debatthefte om emnet.

Påstanden om at Wergeland omvendte seg til islam like før sin død og således ble Norges første omtalte muslim, har aldri inngått i norsk skolepensum. Men den er langt fra av ny dato, selv om Wergeland-biografen Yngvar Ustvedt i et intervju i Dagbladet var den som for elleve år siden igjen brakte dette frem for offentligheten.

GRUNNLAGET FOR PÅSTANDEN finner vi i to kilder. 17. mai 1845, knappe to måneder før han døde, skrev Henrik til sin far, prosten Nicolai Wergeland på Eidsvoll: «Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med sterk trøst. Jeg dør som deist; som en Allahs oppriktige dyrker ...»

Den andre kilden er juristen Wilhelm Lassen, som samtalte med Henrik og iblant spilte harpe for ham på sykeleiet. Ifølge hans nedtegnelser, som ikke nådde offentligheten før i 1918, hadde Wergeland lest opp noe for ham som trolig må være identisk med det dikteren skrev til faren. Det er blitt sagt at Lassen var så rystet over det han fikk høre at han noterte det delvis på dårlig fransk fordi han ikke våget gjengi kjetteriet på norsk. Overfor Lassen skal den døende dikteren også ha sagt at han satte den kristne religion langt under islam og jødedommen.

AT WERGELAND FAKTISK konverterte til islam, er det neppe særlig mange som vil hevde. Men bare påstanden om at han mot slutten skulle ha bekjent seg til den troen, har satt diverse sinn i kok. Den som mest vedvarende og med størst tyngde har argumentert mot en slik oppfatning, er statsstipendiat Dagne Groven Myhren, som i flere tiår har beskjeftiget seg med Wergelands forfatterskap.

I en lengre artikkel i den ferske boken «Henrik Wergeland. Såmannen», gjør hun grundig rede for dikterens religiøsitet og avviser at han skulle ha blitt «Mahomedaner», som var uttrykket han selv brukte. Allah, forklarer hun, betegner for Wergeland den Gud som «er på ferde i Bibelens skapelsesberetning». Og når han kaller seg deist (en som tror at Gud er verdens skaper, men ikke griper aktivt inn i historiens gang), peker ikke det mot islam, men «mot europeisk tenkning på 1600- og 1700-tallet», hevder Groven Myhren.

Hun fremholder også at Wergeland i prekensamlingen «Fattigmands-Postil», som utkom i april 1845, rangerte «Jesu religion» over Odins religion, Mose religion og Muhammeds religion. Men de to sistnevnte fremheves likevel som «lysbrudd» for menneskeånden.

DER USTVEDT i dagbladintervjuet viser til to enkeltdikt («I Tordenen» og «De tre») som skal dokumentere Wergelands langvarige interesse for islam, finner Groven Myhren bare uttrykk for dikterens religiøse toleranse. For eksempel skriver han i diktsamlingen «Jøden» (1842) at «Enhver religion har et mildt og kjærlig hjerte».

Den teologisk utdannede Wergeland var hele sitt voksne liv opptatt av religiøs dialog og toleranse. Han hadde kunnskaper om og interesse for «fremmede» religioner som nok gikk langt utenpå det datidens presteskap ellers kunne oppvise.

AT ETPAR SETNINGER i et brev og noen linjer i utvalgte dikt kunne utløse spekulasjoner om dette mangfoldige menneskets religiøse orientering, bør ikke forbause. Henrik Wergeland var ingen A4-kristen. Han avviste flere kristne dogmer, kritiserte deler av den kristne praksis og fremhevet i ulike sammenhenger sider ved andre religioner som han mente var mer i pakt med sann humanisme.

Mannen som kalte seg en «Jesu disippel» lar seg ikke så lett kategorisere. Heller ikke i religiøs sammenheng. Men Dagne Groven Myhren fanger nok opp sentrale sider ved ham i sin konklusjon: «Med dyp refleksjon og stor poetisk kraft behandler han erkjennelsesteoretiske spørsmål som forholdet mellom Gud og verden, skapelse og forgjengelighet, tro og viten, frihet og nødvendighet, sannhet og løgn, himmelsk og jordisk kjærlighet, synd og nåde, fall og frelsesbevegelse, selverkjennelse og Gudserkjennelse. Han henter inspirasjon fra samtid og nær fortid, fra antikk filosofi og Bibel, og han viser en vilje til toleranse og religionsdialog som peker langt fremover.»

OG TROLIG VILLE det gledet denne humanisten og frihetsforkjemperen å se at både kristne og muslimer finner støtte i hans mangfoldige dikterskap.

Si din mening her.

  • Jan H. Landro
    Teateranmelder

Foto: Scanpix

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Denne kvelden endret alt for Marie. – Det er det mest romantiske noen har gjort for meg.

Derfor valgte de å gifte seg unge.

Mest lest akkurat nå

  1. «Du har opplevd nok i livet ditt. Nå skal alt bli bra», sa Mats til Elisabeth. Så døde han på utenkelig vis.

  2. Nå tror hun teateret vil overleve: – Vi er veldig takknemlige

  3. – Jeg tror det vil bli grusomt for mange

  4. Staup Bistro på Nesttun stenger dørene

  5. Vil bruke elleve millioner på en ny koronaetat i Bergen

  6. Brann-profiler kritiserer dommeren. Men han står på sitt.