De uønskede velgerne

Partiledere som prøver å ta hensyn til alle velgere og medlemmer, kommer seg sjelden noen vei.

Mathias Fischer
Kommentator i BT.

KAMPEN OM VELGERE: Å vinne valg handler om å overbevise velgerne. Da kan man ikke prøve å vinne over alle samtidig. Noen ganger er det best å si farvel, skriver Mathias Fischer. Rune Sævig

«Skogen stend, men han skiftar sine tre», skrev Olav H. Hauge. Sånn er det for partiene også. Partiet består, men det må bytte ut noen velgere og medlemmer.

Andre metaforer kan også være passende. Den om egg og omelett, for eksempel.

De som nå står overfor krevende veivalg, særlig Venstre og KrF, må tåle å gi slipp på noen velgere. Det er nødvendig for å få seg nye. Hvis Venstre vil ta større skritt mot høyresiden, kan de ikke vente på alle som står til venstre. Hvis KrF vil gå til Ap, kan de ikke ta hensyn til den borgerlige fløyen.

Alle partier havner ved slike krysninger. De som har lyktes, er de som med viten og vilje turde å kvitte seg med velgere.

Arbeiderpartiet sa farvel til Moskva i 1923, og ønsket kommunistene lykke til på ferden i sitt eget parti. SV tolererte et kobbel av sinte leserinnlegg i Klassekampen da de gikk inn den rødgrønne regjeringen. Frp kvittet seg med liberalister på 1990-tallet og har sagt farvel til de verste innvandringsmotstanderne.

Kanskje kunne partileder Siv Jensen fått flere velgere hvis Frp holdt frem som protestparti, men hun valgte regjeringsmakten.

KRINGSATT AV MIKROFONER: KrF-leder Knut Arild Hareide kan ikke samle alle velgere. Han må være villig til å velge noen bort, for å kunne peke ut den retningen han selv ønsker for partiet. Ruud, Vidar / NTB scanpix

Spør du politikere i et ærlig øyeblikk, vil de fortelle deg om hvilke deler av partiet de gjerne skulle kvittet seg med. Det er alltid en fløy eller fraksjon som hindrer partiet i å ta det standpunktet som andre gjerne skulle tatt.

Problemet er at ledelsene ofte er mangfoldig sammensatt og at lederne er for veike til å ta risiko. Trusler om opprør, utmeldelser og splittelse trumfer det meste. Da blir det til at partistrategene tenker først på hva velgerne vil, dernest på hva de selv ønsker.

Men politikernes jobb er ikke alltid å følge etter velgerne. De må peke ut den kursen de selv mener er riktig, og så overbevise velgerne. Prøver de å tilfredsstille alle, blir ingen fornøyde.

Dilemmaet er likevel klart: Man kan ikke forlate noen uten å være trygg på at det er andre som venter. Et parti kan ikke leve singellivet.

Les også

Politisk redaktør Frøy Gudbrandsen: Det var KrF, ikke Ap, som tapte kampen om Vestlandet.

Les også

Debattinnlegg: KrF må velge side - Strategien om å holde begge dører delvis åpne har straffet seg.

Ta KrF som eksempel. Flere i KrF har ikke noe problem med opprettelsen av partiet De Kristne. Tvert imot setter de pris på at partiets mest konservative får seg et annet sted å gå, så KrF ikke lenger må ta hensyn til dem.

Knut Arild Hareide har de siste par årene bedrevet en åpenlys flørting med Arbeiderpartiet. Mange i partiet har tenkt at lederens egentlige drøm var en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. En periode så det ut til han kunne oppnå dette. Han kunne stå i sentrum og bli fridd til av både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.

At det ikke gikk sånn, skyldes ikke bare uventede velgerforflytninger, men også en kraftig motstand internt i partiet. Forakten for Arbeiderpartiet står sterkt i deler av KrF, særlig i de mer konservative miljøene i Kristen-Norge. Hareide ble presset tilbake på plass.

Da valgkampen nærmet seg slutten, var han blitt den mest vinglete og utydelige partilederen av alle. Han prøvde å omfavne det borgerlige samarbeidet samtidig som han avviste det, han ville støtte en Høyre- og Frp-regjering uten å være et støtteparti.

Trolig ville det vært en taktisk bommert å gå mot venstre, men det ville i alle fall vært et ærlig valg.

I ALLE FALL ÉN VELGER: Hvis Trine Skei Grande tar Venstre inn i regjering, sier hun samtidig farvel til flere av dagens velgere. Men hun kan åpne opp for nye. Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Venstre har lignende problemer. Da partiet diskuterte regjeringsstrategi i vår, slet de med å være ærlige med seg selv. Det var først og fremst en debatt om hvilke setninger Trine Skei Grande skulle få lov til å si på partilederutspørringene, ikke om hva de egentlig ønsket å gjøre.

Derfor står de nå i en krevende posisjon, når flere Venstre-folk ønsker seg i regjering. Setningene åpner å delta i Høyre- og Frp-regjeringen, men Grande sa det aldri tydelig. I frykt for å skyve fra seg mer sentrumsorienterte velgere og medlemmer, ville ingen si at et slikt valgresultat kunne føre til regjeringssamarbeid med Frp.

Går partiet nå inn i regjeringen, vil det utvilsomt føre til utmeldelser. Velgere vil bli borte. For mange i partiet vil det egentlig være en ønskelig utvikling. Da kan de rendyrke partiet og ta det dit de ønsker.

På en annen fløy står Venstre-medlemmene som mer enn gjerne vil ønske de urbane liberalerne en god tur til Høyres medlemsbok.

Les også

Venstre-topper åpner for Frp-partnerskap

KrF og Venstre har låst seg inne ved alltid å omtale seg selv som sentrumsparti. De tenker at de skal ta velgere fra både venstresiden og høyresiden.

Ingen politikere forstår hvorfor partiet deres ikke er større. De er så overbeviste om at de har rett at de tror at de kan overbevise alle andre. Men noen velgere må man bare gi slipp på, i håp om å vinne nye.

Eller for å si det med en annen nynorskpoet: «Til lags åt alle kan ingen gjera.»