Ekstratrekning i Joker Nord
Krisepakken er treffsikker, nøktern, og en perfekt start på den rød-grønne valgkampen.
Denne artikkelen er over 14 år gammelKommentarBlant de mest forventningsfulle før gårsdagens krisefest, var landets ordførere. De har nok sittet ytterst på stolen, alle som en, med kopi av ønskelisten i hånden. Nå skulle endelig de skuffende budsjettene fra siste år fylles på, nå skulle rause lønnsoppgjør, pensjoner og økte renteutgifter kompenseres for. For i går var det ekstratrekning i Joker Nord, for alle sammen. Revidert budsjett i januar, i stedet for i mai, fire-fem ganger større enn et vanlig revidert budsjett.
SÅ MÅ NOK ordførerne, som mange andre, innse at gevinsten etter ekstratrekningen var sånn passelig. Helt grei, men ikke noe å si opp jobben, og bli rentenist for.
Da skal vi huske at det ikke er kommunene som er i krise denne gangen. Kommunene er middelet som skal hjelpe andre ut av krisen, entreprenører og byggenæring for eksempel. Stat og kommune er gjerne det, når konjunkturene skal motarbeides.
Dessuten er det nyttig å huske at størrelsen på pakken ikke er noe mål for hvor god den er. Regjeringens pakke er omfattende, men den er også nøktern. Til gjengjeld fremstår den som målrettet, og det er det viktigste med den. Det ville ikke hjelpe Norge mange skrittene fremover om regjeringen pøste på med kroner, for å avhjelpe alle gode ønsker. Uansett hvor mange som trenger penger til hvor mye, må målet denne gangen være å få hjulene i gang, holde folk i jobb, og dempe effektene av krisen. Få ting er så kostbart for et samfunn som omfattende arbeidsledighet.
SÅ KAN MAN argumentere med at det er bedre med for mye enn for lite i denne situasjonen, særlig når vi strengt tatt ikke kjenner omfanget av krisen. Hadde det bare vært så enkelt, så kunne regjeringen doblet krisesummen, og kjøpt landet ut av alle problemer. Men mye penger på feil sted — penger som skal holde liv i nederlagsdømte bedrifter for eksempel - bidrar til å forsterke krisen, og gjøre den mer langvarig. Da står de statlige kronene i veien for nødvendig omstilling.
Etter at de subsidietunge 60- og 70-årene ble tilbakelagt, har imidlertid omstilling vært en av norsk næringslivs store styrker. Derfor skal noen arbeidsplasser ryke nå, det er en del av pakken. Det vil være en ulykke for Norge om det nå skapes inntrykk av at det er regjeringens ansvar å sikre at vi lever lykkelig uvitende, i et evigvarende 2007.
OPPOSISJONEN KLAGER litt stillferdig over tiltakene, den er tross alt på jobb. Men som med de siste årenes statsbudsjett er det vanskelig å klage for høylytt, med troverdighet. Til det er enigheten om hovedtrekkene i pakken for stor. Ingen er uenig i at tiltakene må virke raskt, og at økt offentlig forbruk er et virkemiddel for å oppnå det. Men det er samtidig svært rød-grønt å velge en linje som så totalt overlater initiativet til offentlig sektor.
En annen regjering hadde kanskje vektlagt det private initiativ sterkere, og brukt en enda større andel av pakken på tiltak som stimulerer til investeringer, nysatsing og forbruk. Så kan regjeringen argumentere med at tiltakene er midlertidige, og skal avvikles så snart økonomien kommer opp fra knestående igjen. Fører pakken til enda flere offentlig ansatte, spørs det hvor midlertidig tiltakene blir, som professor Ola Grytten peker på i dagens BT.
Men dette er politikk, og en rød-grønn regjering benytter selvsagt anledningen til å drive rød-grønn valgkamp i tider som disse. Da får det være at regjeringen definerer arbeidsfolk som anleggsarbeidere og snekkere, mens butikkansatte må klare seg selv. Trøsten - dessverre - får være at dette neppe er den siste krisepakken som skal presenteres. Etter noen måneder med galopperende krise i eksportnæringene og varehandelen kan også de rød-grønne tiltakene få et annet preg.
SKULLE DET gå helt over styr, og alle virkemidlene brukes opp til ingen nytte, kan finansministerens følge i helseministerens spor. Han ber som kjent Snåsamannen om hjelp når det er noe.
Uenig med kommentaren? Si din mening i feltet under!
