Tiden for raushet er nå

Bråket i Forfatterforeningen viser hvor krevende krigsoppgjøret fremdeles er.

MELDTE SEG UT: Forfatter Kjartan Fløgstad er ikke lenger medlem av Den norske Forfatterforening. «Det må gå an for å drøfte fortidens urett med dagens kunnskap, uten å gå i protest», mener Frode Bjerkestrand Finn Våga

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Den norske forfatterforenings (DNF) årsmøte i forrige uke endte i sjokk, tårer og uvanlig sterke verb. Det var etter at forfatter Kjartan Fløgstad gikk på talerstolen og fremførte følgende retoriske spørsmål:

«Kan jeg være med i en forening som feirer seg selv ved å be antisemitter, holocaustforkjempere og krigsprofitører om unnskyldning?»

Han svarte selv et rungende nei, og marsjerte ut etter 50 års medlemskap.

Det var en sterk symbolhandling. Fløgstad er en av nasjonens store forfattere, og utmarsjen var en kraftig refs av egen forening.

Fløgstad er oppbrakt over at DNF under 125-årsjubileet i fjor ba 17 tidligere medlemmer om unnskyldning for behandlingen de fikk i den såkalte Æresretten etter andre verdenskrig.

Blant dem var fremstående forfattere som André Bjerke, Johan Bojer og Herman Wildenvey.

Les også

Kunstlokalet har vært stengt for bergenserne i 40 år. Nå åpnes det.

I 1945 bestemte regjeringen at alle personer med tilknytning til nazistene eller Nasjonal Samling, skulle ekskluderes fra offentlige verv. DNF bestemte seg for å opprette sin egen «æresrett», for å ta oppgjøret med egne medlemmer.

14 forfattere ble straks ekskludert for å ha vært medlem av NS. 17 ble straffet for andre forbindelser med NS-regimet, blant annet for å ha mottatt penger fra nazivennlige forlag. Straffen lød blant annet på publiseringsforbud og karantene fra et halvt til fem år.

Æresretten opphøyet altså seg selv til rettslig instans, med rett til å idømme straff og bøter. I ettertid er dommene kraftig kritisert, stort sett for å bygge på rykter, feil opplysninger og stivbent regelrytteri.

Det at forfatterforeningen selv satt som både etterforsker, aktor, dommer og i tillegg eneste ankeinstans, er uansett et brudd på de fleste rettsprinsipper.

ANDRE BJERKE: Ble dømt i Æresretten etter krigen. Han mente dommen var dypt urettferdig, og tok det tungt. Scanpix

Her hadde man 17 forfattere, som aldri var i nærheten av å bekjenne seg til nazistisk ideologi. Likevel fikk de sin ytringsfrihet avskåret av egen medlemsorganisasjon. Det var like prinsipielt umusikalsk i 1945 som det er i dag.

Å ilegge forfattere publiseringsforbud er dessuten autoritært og krenkende så det holder.

Det er ikke akkurat overraskende at de 17 fikk sin unnskyldning, 73 år etter krigen.

André Bjerke var aldri jødehater eller antisemitt. At han og hans far Ejlert mottok honorar fra et nazi-forlag, virker formelt korrekt.

Ifølge advokat Cato Schiøtz ble Bjerke og sønn dømt for å ha oversatt et finsk nasjonalepos fra 1800-tallet. Fordi Finland en tid kjempet med Tyskland mot Russland under krigen, ble boken betraktet som nazivennlig.

At André Bjerke selv hadde kjempet mot tyskerne i 1940 og skrevet flere nazikritiske tekster, lot ikke Æresretten seg affisere av. Bjerke ble idømt karantene. Han tok dommen svært tungt.

At Johan Bojer og Herman Wildenvey også skulle ha nazistiske tilbøyeligheter, er like absurd.

Bojer, som selv var leder av DNF to ganger, ble dømt fordi han hadde hjulpet til med en tysk filmproduksjon basert på en av hans egne romaner, og hadde tatt imot penger for det.

Kjartan Fløgstads generaliserende beskrivelser av de 17 dømte forfatterne som antisemitter og holocaustfornektere, lenge etter at de er døde, rammer derfor brutalt. Omtalen må være sårende for forfatternes etterkommere.

Les også

– Publikum merker om man ikke har hjertet med seg

Det er godt mulig at enkelte forfattere syndet mot forbudet mot å tjene nazistene, slik Fløgstad påpeker.

Men det overordnede hensyn i denne saken må være at Æresretten ikke burde ha noen som helst legitimitet.

HERMAN WILDENVEY: Ble dømt i Æresretten etter krigen. Scanpix

Det er kanskje forståelig at enkelte rettsprinsipper ble kastet på sjøen rett etter andre verdenskrig, etter fem år med brutal naziokkupasjon. Det var langt mellom de kalde hodene i maidagene i 1945.

Dette bør likevel aldri unnskylde overgrep og at alminnelige borgerrettigheter ble satt til side. Det er blant annet derfor de såkalte tyskerjentene har fått en offisiell unnskyldning fra regjeringen.

Forfatternes æresrett må også kunne diskuteres i dag, uten at den unnskyldes med folkedypets psykologiske tilstand i 1945.

Fløgstad er forståelig nok oppbrakt over at unnskyldningen fra DNF aldri ble bredt diskutert i forkant, men ble fremført styrets utvalgte talspersoner. Det bør foreningens styre ta ansvar for.

Man skulle tro at forfattere var i stand til å snakke skikkelig med hverandre, før viktige beslutninger blir fattet og erklæringer nedtegnet.

Les også

– Det blir ikke stort mer irriterende enn en nynorsk feminist

Den norske Forfatterforening har et robust selvbilde, tror jeg vi kan si. Nettopp derfor er det uheldig at et nødvendig oppgjør med Æresretten utarter til utmelding og personstrid.

Det bekrefter at retthaveriet noen ganger trumfer raushet og vilje til å innrømme feil.

Det må gå an å drøfte fortidens urett med dagens kunnskap, uten å gå i protest.

Etter at Fløgstad hadde forlatt lokalet og forsamlingen hadde kommet seg etter sjokket, gjorde Forfatterforeningens styre et fornuftig vedtak.

Den bestemte seg for å sette ned en granskningsgruppe «som skal gå gjennom alle sider ved Æresrettens arbeid i 1945, og legge frem en innstilling til neste årsmøte».

Etterpåklokskap er sikkert like raust fordelt blant forfattere som hos alle andre. Men likevel: Hvorfor har ingen tenkt på det før?