Har du noen gang sett en mørk kvinne som jobber i banken?

Kvinner i Kongo er kule. Noe skjer med dem når de kommer til Norge.

FORBILDER: – Fremstillingen av minoritetskvinner i Norge er ensidig. Vi får lite inntrykk av det mangfoldet som også̊ preger denne gruppen. Og vi hører lite om minoritetskvinner i ledende posisjoner, mener Irene Kinunda Afriyie. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen (Arkiv)

Publisert:

Jeg har nå bodd i Norge i snart 13 år og har aldri møtt eller hørt om en kongolesisk kvinne i en ledende posisjon. Dette er rart, med tanken på hva de får til i Kongo. De vellykkede kongolesiske kvinnene i Norge er enten usynlige eller fraværende.

Kvinner i Kongo er kule, men noe skjer med dem når de kommer til Norge. Jeg skriver om kongolesiske kvinner i denne teksten, men dette gjelder for mange innvandringsgrupper.

Jeg kommer fra en liten landsby ved innsjøen Tanganyika. Det er et nydelig sted – tropisk og vakkert. Jeg er vokst opp med deilig mat, spesielt fisk, ris, grønnsaker og frukt av mange ulike arter.

Les også

Irene Kinunda: – Det er ikke enkelt å være ny i Norge. Jeg vil gjøre en forskjell.

Jorden er så rik, så alt som ble høstet av mat, vokser frem igjen. Kvinner og menn jobbet enten med jordbruk, fisk eller på en fabrikk. De hadde ulike oppgaver, men alle jobbet. For eksempel dro menn ut med båtene og fisket, mens kvinnene tok fisken til markedet.

Jeg vokste opp med kvinner som jobbet uten noe som het rett til pause eller ferie. Folk jobbet hardt, men vi levde godt og harmonisk – frem til 1996. Da krigen kom og voldtekt ble brukt som våpen, ble hele samfunnet ødelagt.

Les også

Mødrene deres ble utsatt for seksualisert vold i Kongo. Nå gir bergensere dem skolegang.

Fredsprisvinner Dr. Denis Mukwege har fortalt grusomme historier om hva kvinner i Øst-Kongo opplever. FN har kalt landet for verdens voldtektshovedstad – det er farligere å være kvinne enn soldat. Likevel har jeg sett kvinner som klarte å overvinne det utroligste i Kongo.

Noen av disse sterke kvinnene har flyktet til Norge. Men hvor blir de av? Hvorfor hører vi ikke om at de har klart det utroligste her?

Les også

Positiv kampanje mot negativ kontroll

I den offentlige debatten om minoritetskvinner, dominerer som oftest temaer som kjønnslemlestelser, negativ sosial kontroll, hijab og kvinneundertrykkelse. Viktige temaer, for all del, men disse temaene er like fremmed for kongolesere som for nordmenn.

Første gang jeg hørte om omskjæring av kvinner, var i Norge. Hijab er heller ikke vanlig for kongolesiske kvinner, fordi cirka 90 prosent av dem er kristne. Kristendom ble introdusert i Kongo på 1400-tallet av den daværende kongen Nkuwu Nzinga.

Men selv om kristendommen kom til Kongo cirka 500 år etter at den kom til Norge, så er det mer enn en religion. Det er en sentral del av kongolesisk kultur.

Les også

Debatt: Igjen skylder Siv Jensen på innvandring

En av de største forskjellene mellom Kongo og Norge, er at Kongo er et kollektivt samfunn, ikke individualistisk.

Dette betyr at familien bestemmer mer enn det som er vanlig her, og man er avhengig av familien på en annen måte enn i Norge. Dette kan høres ut som et samfunn som kan resultere i negativ sosial kontroll, men min erfaring er at det er et lite utbredt problem.

Sterke kvinner har en sentral plass i historien, som for eksempel prinsesse Alkatune, som ledet krigen mot portugiserne på 1600-tallet. Men selv om kongolesiske kvinner kommer fra et samfunn og en kultur med mange likhetstrekk med det norske, klarer de ikke å gjøre det stort karrieremessig.

Hvorfor er det slik?

Les også

– Kulturtilbudet i Bergen er ofte for dårlig til å speile erfaringene til mennesker med minoritetsbakgrunn

Jeg kjenner en kongolesisk kvinne som gikk ut av videregående skole med toppkarakterer. Hun kom inn på en prestisjefylt økonomiutdanning. Hun trivdes med faget og mestret det godt, men droppet likevel ut.

Hun skulle heller bli sykepleier, fordi hun trodde det da ble lettere å få jobb.

Har du noen gang sett en mørk kvinne som jobber i banken, spurte hun ofte. Folk rundt henne var enig, og sa at hun ikke ville få jobb hvis hun studerte økonomi.

Hun valgte altså som mange andre kvinner med kongolesisk bakgrunn: sykepleier, spesialsykepleier eller hjelpepleier.

Kongolesere kommer godt ut på statistikkene i Norge, og trekkes sjelden frem som en problemgruppe. Men selv om jeg er imponert over alle som jobber hardt og gjør sitt beste, forventer jeg mer.

Å jobbe i helsevesenet er ikke for alle. Jeg, for eksempel, hadde ikke blitt en god sykepleier, fordi jeg er for følsom og dramatisk av meg.

Jeg forventer at flere kongolesiske kvinner velger andre yrker og tør å satse på ledende posisjoner. Jeg forventer at de er mer synlige i det offentlige rom.

Kongolesiske kvinner trenger pionérer, noen må gå først. Noen som tar en utdanning som de fleste andre ikke tar, og som utfordrer arbeidsplasser som er blendahvite til å ansette deg. Jeg er klar over hvor vanskelig dette er.

Vi trenger litt hjelp fra mediene: Fremstillingen av minoritetskvinner i Norge er ensidig. Vi får lite inntrykk av det mangfoldet som også̊ preger denne gruppen. Og vi hører lite om minoritetskvinner i ledende posisjoner.

Det finnes lite eller ingen forskning om flerkulturelle kvinner som ressurssterke bidragsytere i samfunnet. Jeg savner forskning om innvandrere med høyere utdanning.

Les også

Leila tok sitt livs største valg. Hun flyktet med kjæresten til Norge.

Mest av alt trenger vi gode rollemodeller å se opp til. I mitt miljø snakker vi om «baby daddies» – ordet alenemødre bruker om fedrene. Vi snakker også om det er egentlig lønnsomt å ta utdanning når du ender opp med en gjennomsnittlig lønn, der du må betale regninger og studielån som alle andre – men i tillegg har et ekstra ansvar for å ta vare på familie eller familiemedlemmer.

Jeg opplever det som vanskelig å motargumentere når det ikke er en person å vise til.

Er det lov å håpe at det skal gå bra med tiden? Jada, men det lover ikke så godt for flerkulturelle kvinner generelt med en regjering som velger å ikke investere i forbilder og nekter å gjenspeile mangfoldet vi lever i.