Bergen ønsker å være landets fremste kulturby, men er fremdeles seg selv nærmest

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

ET OPTIMISTISK LAG: Mye jubel da statsminister Erna Solberg (helt til høyre) kom med penger til Sentralbadet i mai i år. Fra venstre: Bente Hartvedt Ringstad fra DNS, kulturbyråd Julie Andersland og Tone Tjemsland og Hooman Sharifi fra Carte Blanche. Fred Ivar Utsi Klemetsen

Skal man oppsummere kulturåret 2017, er det like greit å begynne med behovet for bergensk selvkritikk. Øvelsen kan være nyttig.

La oss begynne med den siste store saken: Prosessen rundt Sentralbadet som nytt scenekunsthus for Carte Blanche og BIT Teatergarasjen.

Sagaen er noe Kafka kunne ha satt sin signatur på.

Året begynte med at prosjektet ble lagt i skrinet av kulturbyråd Julie Andersland, etter at prisen for å bygge om hadde nærmet seg en milliard kroner.

Når du ser på hva Oslo har fått av penger til nasjonale kulturhus de siste årene, er ikke det så avskrekkende. Bergen er ikke bortskjemt med statlige kulturbyggmidler fra før heller.

Etter en ekstraomgang med planleggerne, ble prisen presset ned til drøye 700 millioner kroner. Så da statsminister Erna Solberg (H) kom med penger til Sentralbadet i mai, ble hun møtt med begeistring, også av undertegnede. Jeg angrer. Hun burde blitt møtt med bastant skepsis og ny kravliste.

Les også

NYTT KAOS OM SENTRALBADET: Fylkestinget vender ryggen til.

Erna lovet at staten skal bidra med en tredjedel av kostnadene ved Sentralbad-prosjektet. Med pengene kom en viktig klausul: Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune må bidra med like mye for at huset skal bli en realitet.

Også Solberg burde vite at fylkeskommunen ikke uten videre kan bla opp 230 millioner kroner.

For det første er økonomien i fylket presset til det ytterste.

For det andre sitter fylket bare med en liten del av det formelle ansvaret for aktørene som skal flytte inn. Staten eier selv 70 prosent av Carte Blanche, fylket 15 prosent. Så flertallet i fylkestinget snudde ryggen til, og nevner ikke engang ordet «Sentralbadet» i vedtaket sitt.

Det som ble årets gode kulturnyhet, er nå blitt til skuffelse og uvisshet. 2017 bør ha bekreftet for byens kulturliv at ingen skinn bør selges før ulveflokken er skutt. Og at mye som serveres av gode nyheter i valgkamp bør tas med en klype salt.

Historien om Sentralbadet bekrefter myten om Bergen som ambisiøs og egenrådig, men samtidig provinsiell og litt servil. 2017s stjerneeksempel på disse egenskapene, må være Dronning Sonjas utstilling til nyåpningen av Permanenten, eller Kode 1, som den nå kalles.

Utstillingen bekreftet først og fremst at Sonja ikke er blant landets fremste kunstnere, og dermed at det ikke var faglige kriterier som lå til grunn for utstillingen. Den var først og fremst leiet inn for å skape blest om bygget, noe vi i media bidro raust til.

Hele affæren var preget av serviliteten Kongehuset omhylles av, og var derfor nokså pinlig.

ÅPNET PERMANENTEN: Utstillingen bekreftet først og fremst at Sonja ikke er blant landets fremste kunstnere, og dermed at det ikke var faglige kriterier som lå til grunn for utstillingen. Marita Aarekol

Bergens provinsielle innstilling ble også bekreftet under årets aller største event: Sykkel-VM. Arrangørene lovet et kulturprogram av internasjonal klasse.

De begynte med å utrope «Apa» fra Vennebyen til maskot, og derfra gikk det nedover i jevnt temporitt. Ansvaret for booking til programmet ble ikke plassert før et halvår før selve VM, noe som er altfor sent til å tiltrekke seg de store artistene.

De lokale heltene i Razika, Hjerteslag, Real Ones og Sjøforsvarets musikkorps gjorde en hederlig innsats. Men det som hindret kulturprogrammet i å bli sorg og jammer, var et strålende bergensk publikum. Uten dette ville VM ha vært en stusslig affære.

Les også

APA SKAL SYKLE: Dette blir maskoten til sykkel-VM.

Og det er mer: Da det statlige selskapet BaneNor hengte opp nytt skilt på fasaden til jernbanestasjonen her i byen, brøt Facebook-bergensere ut i vilt raseri. For på veggen sto det «Bergen stasjon», et begrep de fleste med tilknytning til brostein og buekorps aldri ville tatt i sin munn.

Støyen ble så krevende at BaneNor til slutt fjernet nyvinningen. Saken ble viral og nasjonal, og bekreftet for de fleste at Bergen er et annet sted, fremdeles med anstrengt forhold til statlige etater og direktiv, der dialekten i seg selv er uttrykk for 200 år med hovedstadskomplekser.

Bataljen viste også at språk er makt, og at Oslo fremdeles ikke begriper Bergen og Vestlandet.

Men Bergen er også raus, fin, ambisiøs og større enn seg selv. Sterke og tydelige popartister som Sigrid og Halie står midt i ansatsene til internasjonale karrierer, og viser hvor viktig det er at norsk popindustri har sin sterke avlegger på Vestlandet.

En av grunnen til suksessen, er brukerorganisasjonen Brak, som på noen år har hjulpet musikkbransjen i Bergen til oppsiktsvekkende vekst.

NYE TALENTER: Sterke og tydelige popartister som Sigrid og Halie står midt i ansatsene til internasjonale karrierer, og viser hvor viktig det er at norsk popindustri har sin sterke avlegger på Vestlandet. Petter Berntsen

Litt tregere har det gått for den legendariske rockeklubben Garage. Da den fikk trøbbel med huseier og økonomi på vinteren i år, stilte et takknemlig musikkmiljø opp med støttekonserter i en hel uke.

Kjelleren i Nygårdsgaten er et viktig symbol for den tyngre bergensrocken. Den har slitt litt i skyggen av den lettbeinte fanapopen til Kygo og Alan Walker, men aksjonen viser at den mørke musikken fremdeles har sine venner. Takk og pris.

Bergen er byen der de statsstøttede institusjonene tar stor plass. Den Nationale Scene, Festspillene, Harmonien og Bergen Nasjonale Opera fyller sine mandater og vel så det, mens Carte Blanche sliter med besøkstallene. Hordaland Teater har flyttet inn i Logen, og bør bli et viktig tilskudd til teaterstripen i sentrum.

Innerst i Møllendal har staten bidratt med Bergens feteste signalbygg; Snøhetta-designede Fakultet for Kunst, musikk og design. Ledelsen ved skolen har lovet at den skal bli «en premissleverandør for den internasjonalt orienterte kulturbyen Bergen».

Det vil være interessant å høre hvordan de har tenkt å gjøre det, kanskje allerede i 2018.

Les også

DET NYE KUNSTFAKULTETET: Et løft for kunstbyen Bergen.

Er det en ting 2017 har vist for all Bergen, så er det at staten ved regjeringen er en upålitelig spiller. Inntil regjeringen får ny kulturminister, bør verken Sentralbadet, Bergen eller Vestlandet vente seg for mye hjelp fra regjeringshold.

Jeg tolker uvissheten som resultat av den kulturpolitiske forvirringen som til enhver tid råder rundt regjeringens bord.

På den ene siden har vi kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H). I vinter foreslo han å lage en ny kulturkanon for Norge. Ideen til en ny liste over nasjonens viktigste kulturuttrykk og verk ble oppfattet som unødvendig og splittende, og ble begravet på partiets landsmøte.

På den andre siden har vi hans partikollega og kulturminister Linda Hofstad Helleland. Hun er knapt det man vil kalle en vestlandsvenn, og har benyttet mye av tiden som statsråd til å legge seg ut med store deler av kulturfeltet, etter lettbeinte uttalelser om norsk kultur og identitet.

Man kan gjerne håpe på kulturpolitisk smeltevær når regjeringsforhandlingene begynner etter nyttår.

Men kulturen på Vestlandet og i Bergen bør også klare seg på egen kjøl, like stri, særpreget, entusiastisk og egenartet som før.