Øyeblikket er nå

Lydia og Sigmund viste meg at de små øyeblikkene kan bli de aller største.

SPESIELT MØTE: Aldri hadde jeg sett kjærligheten så vakker, skriver Marie Amdam. Foto: PRIVAT

  • Marie Amdam
    Musiker og student
Publisert:

En vårdag for et par år siden ruslet jeg rundt i Volda. Vi var på turne med Rikskonsertene, og hadde gjort ferdig dagens konserter. Mens jeg gikk rundt i gatene og så på alle de nedlagte butikkene, kom jeg til å tenke på to personer. Lydia og Sigmund.

Jeg ringte faren min.

Jeg sa: «Burde jeg besøke dem?»

«Ja, de vil sette pris på det.»

«Men da bør jeg vel ringe sykehjemmet på forhånd og fortelle dem at jeg kommer. Jeg kan jo ikke bare dukke opp!»

«Er du sprø? Eldre folk kan jo få hjerteinfarkt av mindre! Det er bedre å overraske dem, ellers kommer de bare til å styre med at du skal ha sveler og kaffe og alt som hører til på Sunnmøre. Bare dukk opp!»

Litt usikker på denne fremgangsmåten søkte jeg opp adressen til eldrehjemmet og fant fort veien frem. Jeg leste raskt over oversikten over navnene og hvem bodde der. Mange enslige.

Jeg kjente klumpen i halsen. Uff, hva gjorde jeg egentlig her? Det var mange år siden jeg hadde sett dem sist og ante ikke helt hva som ville møte meg. Men der sto navnene. Folsvik. Lydia og Sigmund.

Les også

Marie Amdam: Vi som gråter

Jeg kontaktet skranken og fortalte hvem jeg var, de slapp meg inn. En steril korridor med masse dører, små blomstrete navneskilt på veggene. Fant skiltet med deres navn. Jeg banket på. Hørte tassing innenfra. Lydia åpnet med store øyne. «Marie?»

Lydia og Sigmund er min fars tante og onkel. Lydia var sykepleier, og jobbet i London som au pair i sine ungdomsår. Sigmund var gymlærer og fransklærer og tidligere norgesmester i kulestøt.

De møttes seint i livet, giftet seg og ble boende i Volda i et hvitt, gammelt trehus. Ingen barn. Bare de. Lydia og Sigmund.

Les også

Razika legger listen høyt for seg selv

Hver påske dro vi til gården Amdam på Sunnmøre, og alltid stoppet vi i Volda for å besøke Lydia og Sigmund.

Selv om de allerede da var gamle, var de fulle av energi. Bereiste, beleste, engasjerte. Og elsket at vår bergensfamilie kom med alt vårt kaos og galskap.

Vi løp rundt i den store hagen, mens Sigmund viste frem gamle kulestøtferdigheter og testet oss barna i franskkunnskapene våre. Lydia konverserte med foreldrene mine og ville høre om jordmorlivet på Haukeland og teaterscenen i Bergen. Vi elsket å være der.

BESØK: Hver påske dro vi til gården Amdam på Sunnmøre, og alltid stoppet vi i Volda for å besøke Lydia og Sigmund, skriver Marie Amdam. Foto: PRIVAT

Nå var jeg tilbake. De var gamle nå. Godt opp i 90-årene. Jeg gikk nervøst inn døren og ble plutselig redd for at jeg kanskje ikke burde kommet. Kanskje dette var slitsomt for dem.

Men Lydia og Sigmund smilte varmt. Lite visste jeg at møtet på sykehjemmet skulle bli et av de fineste møtene i hele mitt liv.

Lydia sprudlet, så overrasket og glad for at jeg hadde tenkt på dem. Sigmund smilte fra øre til øre. Og beklaget at han ikke kunne reise seg og ta meg ordentlig imot, han var blitt så dårlig til bens at han måtte holde sengen. Lydia satte frem stoler og fikk hentet inn kaffe.

Så satt vi der. Vi tre. Jeg oppdaterte dem på livet i Bergen, hvordan det gikk med søsken, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler – de hadde full oversikt.

Les også

Hjemsted: Å lengte ut istedenfor hjem

Sigmund ville høre om to ting. Det første var fotballkarrieren. Dessverre måtte jeg meddele at jeg hadde gitt opp den for lenge siden.

Det andre var litteraturstudiene. Hadde jeg fått oversikt over de franske eksistensialistene? Før jeg rakk å svare siterte han Sartre fra sykesengen.

Jeg måtte le og fortalte at jeg tok fag i feministisk teori, og for tiden studerte Simone de Beauvoir. Da jeg fortalte dem at jeg hadde spilt konsert tidligere på dagen, ble de fortvilet, for det skulle de så gjerne fått med seg. Men da fikk Sigmund en idé.

Les også

Historier fra sykehjemmet: Hverdagen er viktigst

«Konsert! Vi må jo ha konsert nå som vi har en ekte musiker på besøk!»

Litt overrumplet så jeg og Lydia på hverandre. Skulle jeg spille?

«Vi lager ønskekonsert! Kan ikke dere synge for meg?»

«Konsert skal det bli!» lo Lydia. Litt nervøst begynte vi. Og vi sang. Lydia og jeg smilte til hverandre mens vi sang oss gjennom Sigmunds ønskelåter: «Morning has broken», «Strangers in the night» og «Something stupid.»

Les også

Historier fra sykehjemmet: Min mor har det godt

Sigmund holdt på å sprekke av glede, og Lydia smilte sjenert som en tenåring. Jeg sang mens tårene trillet. De tok hendene til hverandre og sveivet de frem og tilbake som i en liten dans.

Plutselig så jeg dem for meg. Unge og nyforelsket på et dansegulv, kanskje i en storby i Europa, hvor de svingte seg over dansegulvet, unge, leende, lykkelige.

Og nå var de her. Så gamle og svake, men så elskende, leende, lykkelige. Aldri hadde jeg sett kjærligheten så vakker.

Tiden gikk fra oss, og øyeblikket tok slutt. Da jeg skulle dra, hadde de så lyst til å gi meg noe. Jeg protesterte, og ville selvsagt ikke ha noe.

Men de lot meg ikke gå før de hadde funnet noe å gi meg. Plutselig tok Lydia ned et bilde fra veggen. «Dette malte Sigmund i tenårene. Det er et maleri av plassen han vokste opp. Det skal du ha. Så husker du oss.»

Forsiktig pakket hun inn bildet i avispapir, jeg var ydmyk og kunne ikke få takket nok. Jeg var så takknemlig. For hele stunden. For hele møtet. Vi tok farvel, klemte og håpet vi snart kunne sees igjen.

MINNE: De lot meg ikke gå før de hadde funnet noe å gi meg. Plutselig tok Lydia ned et bilde fra veggen. «Dette malte Sigmund i tenårene. Det er et maleri av plassen han vokste opp. Det skal du ha. Så husker du oss.», skriver Marie Amdam. Foto: PRIVAT

Da jeg var ute av eldrehjemmet, satte jeg meg på den første benken jeg fant. Jeg bare gråt og gråt. Hikstet.

Jeg visste dette var siste gangen jeg så dem. Men samtidig var jeg så takknemlig for å ha opplevd dem en siste gang.

Glad for at jeg faktisk bare dukket opp når jeg egentlig ikke ante hva som ville vente meg når de åpnet døren. Og at det hadde vært så fint.

Lydia og Sigmund døde i fjor, med kort mellomrom. Men hver dag ser jeg på det lille bildet som nå henger i gangen og husker på den lille ønskekonserten.

For av og til er det bare det det handler om. Å dukke opp et sted, komme på besøk, kanskje bare ta en telefonsamtale. For plutselig trer samtalene og møtene ut av det hverdagslige.

Og blir til ett av de store øyeblikkene.

GODSTOLENE: Lydia og Sigmund døde i fjor, med kort mellomrom, skriver Marie Amdam. Foto: PRIVAT