Satanisk ventetid

Siktelsene i Nygaard-saken bør være mer enn et taktisk grep i etterforskningen.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

OVERLEVDE: William Nygaard ble skutt tre ganger, og overlevde så vidt. Men han har aldri latt seg skremme fra å stå opp for alles rett til å ytre seg fritt. Desto viktigere er det at vi får navn og ansikt på dem som forsøkte å kvele Nygaards stemme, og at de får sin straff, skriver Frode Bjerkestrand. Anette Karlsen/Aftenposten

Få i Norge har følt på kroppen hvor mye det koster å forsvare ytringsfriheten som tidligere forlagssjef William Nygaard. 11. oktober 1993 forsøkte en eller flere gjerningsmenn å myrde ham i hans egen hage i Oslo.

Årsaken var åpenbar: Nygaard ble rammet av den iranske ayatollaen Khomeinis fatwa mot alle som oversatte eller publiserte Salman Rushdies roman «Sataniske vers». Nygaard publiserte boken i 1989.

25 år er gått siden attentatet i Dagaliveien. Tirsdag, to dager før foreldelsesfristen, ble det kjent at politiet har tatt ut siktelse mot flere utenlandske statsborgere. Slik sett virker siktelsen mest som et taktisk grep, for å hindre at eventuelle gjerningsmenn skal gå fri for alltid.

Nyheten skaper optimisme og lettelse, og Nygaard selv er glad for at politiet omsider utpeker gjerningsmennene. Men samtidig er det ingen grunn til å skru forventningene for høyt.

Les også

Ein pris i rett tid

De siktede «oppholder seg i utlandet», som det heter. Og NRK «forstår» at de tilhører et fundamentalistisk miljø, hva nå det skal bety.

Men en interessant opplysning finnes i politiets vage nyhetsmelding: De siktede skal ha vært mistenkt og etterforsket for en stund siden.

Så det store spørsmålet er: Hvorfor har politiet ventet så lenge med å sikte dem? Og hvilke beviser eller indisier sitter politiet på?

Norge var overhodet ikke forberedt på politiske attentat i 1993, og den umiddelbare etterforskningen har i ettertid vist seg å være nær hjelpeløs.

Dessuten er siktelsen en bekreftelse på hvor skandaløs den tidligere etterforskningen i saken har vært. Som kjent henla Oslo-politiet den i 2007. At Kripos tok opp igjen saken to år senere, bør dagens politiledelse prise seg lykkelig over.

Siktelsene i Nygaard-saken kommer i en symboltung tid, der ytringsfriheten er omgitt av truende tåke.

Etter «Sataniske vers» var den prinsipielle kampen for demokrati og retten til å ytre seg fritt tydelig og offensiv i store deler av den vestlige verden.

Men fatwaen fra det iranske regimet viste også at rettigheter vi tar for gitt, kan bli krenket på det aller mest brutale.

Les også

Aviser samles i kampen om pressefrihet i USA

I de 25 årene etter drapsforsøket har presset mot ytringsfriheten økt. Terror, økte religiøse motsetninger, krig i Midtøsten og økt folkeforflytning har gjort noe med klimaet for debatt og ytringer.

Frykt og engstelse gjør noe med oss. Vi er blitt mer nervøse, mer lettkrenkede.

Og det har deprimerende nok skjedd i en tidsalder da teknologien skulle ha gitt oss alle muligheter til å utvide og styrke ytringsrommet.

Til en viss grad har Facebook, Twitter og andre kanaler gitt oss et mye større mangfold av stemmer og perspektiver, og det er utelukkende positivt.

Men samtidig ser vi at teknologien enkelt lar seg manipulere til å forlede, manipulere og påvirke demokratiske prosesser.

Til og med ordet «fakta» er blitt et relativt begrep, som kan tøyes til det ugjenkjennelige, for å skjule lovbrudd, overgrep eller bløff. Her er selv USAs president en flittig utøver.

Hatefulle ytringer er også blitt en betydelig utfordring, noe ikke minst de overlevende fra Utøya har fått erfare.

Deler av den offentlige samtalen er blitt brutal, og forståelig nok vegrer mange seg fra å delta. Ikke minst fordi vi ikke lenger kan være sikre på hvor angrepene på ytringsfriheten kommer fra.

Les også

De overlevde Utøya. Nå lever de med drapstrusler.

Når samfunnsdebatten forvitrer, har vi et demokratisk problem. Ytringsfriheten er til for å brukes, men for 25 år siden hadde vi en illusjon om at den skulle brukes til å gjøre oss klokere, mer tolerante og kompromissvillige.

Slik er det ikke blitt. Desto viktigere er å markere motstand mot alle som ved vold, trusler eller antidemokratisk påvirkning forsøker å begrense ytringsfriheten.

William Nygaard ble skutt tre ganger, og overlevde så vidt. Men han har aldri latt seg skremme fra å stå opp for alles rett til å ytre seg fritt.

Desto viktigere er det at vi får navn og ansikt på dem som forsøkte å kvele Nygaards stemme, og at de får sin straff.

Så vet vi i det minste hvem de var, og hvem og hva de representerte.