Politisk utkledningskunst

La Siv Jensen (Frp) få være Pocahontas. Men det er synd dersom politikken blir et kostymeball.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Skjermdump fra Instagram

Spørsmål: Hva husker du best fra presentasjonen av neste års statsbudsjett i forrige uke?

Forslaget om at de tyngste Tesla-bilene skal begynne å betale årsavgift? Eller at regjeringen ønsker å kutte i dagpengene til dem som skraper seg gjennom hverdagen på sosialstønad?

Og hva har Instagram-fotoet av finansminister Siv Jensen (Frp) i indianerjente-habitt med statsbudsjettet å gjøre?

Svarene på de to første er interessante, fordi det sier mye om hvordan velgerne oppfatter profilen i et statsbudsjett, og hva som er viktig for et velstående samfunn som vårt å prioritere.

Svaret på det siste spørsmålet er: «ingenting». Men jeg kan forstå dersom noen mener det har noe med statsbudsjettet å gjøre. Fordi sånne symbolsaker tar så stor plass i offentligheten.

Les også

MATHIAS FISCHER: En grei start på perioden.

Kritikken av Siv Jensens Pocahontas-garderobe er et godt eksempel på hvordan grensen mellom offentlig og privat person er visket vekk.

Enkelte var i helgen rystet over at finansministeren iførte seg et etnisk ladet kostyme til festen i Finansdepartementet, og mente det var ufølsomt på urfolks vegne. Kaldkrigen mellom tidligere Frp-leder Carl I. Hagen og samene er ikke helt glemt.

Noen leser et ideologisk budskap inn i toppolitikernes garderobe, uansett om den er til hverdag eller til party.

Jeg kan forstå at det er blitt slik, fordi muren mellom det private og det offentlige er revet til grunnen, blant annet av teknologiens utvikling og den steinharde kampen om oppmerksomheten.

Men jeg tror Pocahontas-debatten også viser hvor lettkrenket den norske offentligheten er, spesielt når toppolitikere forsøker seg på en løs snipp. Den viser også hvordan vi i mediene jakter på de krenkede for å skape en oppsiktsvekkende sak.

Les også

NESTE ÅRS PENGEBINGE: Dette betyr statsbudsjettet for lommeboken.

Pocahontas-debatten oppstod fordi Jensen la ut et bilde av seg selv som kostymefest-indianer på Instagram, og fikk en del kritikk i kommentarfeltet. Og vi vet at veien fra kommentarfelt til nasjonalt konfliktstoff er blitt uhyre kort.

Det vet også NRK, som konstruerte denne saken, etter denne regelen: Finnes det ikke en skandale, er det fullt mulig å lage en.

Jeg tror du skal være ganske konspirativt anlagt om du mener det ligger fordommer eller bevisste signaler bak Jensens valg av kostyme. Verre er det med politisk forkledningskunst som har til hensikt å dekke til eller forvrenge.

Vi så det i forrige uke. En rekke av de mest støyende sakene i årets budsjettlansering blir allerede omtalt som saker regjeringen kan «forhandle vekk», blant annet av VGs kommentator Astrid Meland.

Det mest høylytte eksempelet er den nye avgiften på de tyngste elbilene. Ifølge Meland er saken konstruert for å lokke Venstre til regjeringsforhandlinger, slik at partileder Trine Skei Grande kan feire når hun får forslaget begravet.

Implisitt: Regjeringen snekrer bevisst poster til statsbudsjettet som de vet de kan ofre når de skal forhandle med sentrumspartiene utover høsten. Mange kaller det «en del av spillet». Det ligner vel mer et spill for galleriet.

Les også

NU GÅR ALT SÅ MEGET BEDRE: Bare ikke for Vestlandet.

Problemet er at vi velgere er forledet til å tro at det ligger oppriktig politisk vilje og engasjement bak hvert eneste flaggskipforslag regjeringen setter frem. Når de mest omtalte og profilerte sakene blir redusert til valuta i forhandlinger, styrker det ikke tilliten til politikerne.

For bak hver eneste symbolsak står det interessegrupper, frivillige organisasjoner, engasjerte borgere og hardt arbeidende dugnadsfolk og venter spent.

At dette verdifulle engasjementet blir redusert til spillkort i en pokerhånd, er trist. Det kan føre til at en hel del mennesker føler seg litt bedratt, etter at budsjettstøvet har lagt seg.

Før i tiden var «vesentlighet» et viktig kriterium i all journalistikk. I dag er det vanskeligere å skille det viktige fra det tomme og tøvete.

Vi vil jo gjerne at politikere og maktpersoner skal fremstå som mennesker, ikke maskiner. Derfor er Facebook-poster og artige instagram-foto blitt en del av den politiske merkevarebyggingen.

En betenkelig side ved denne intimiseringen, er at den kan omsettes til ren politisk kynisme.

Les også

HANS KR. MJELVA: Ein siger for Frp.

Jeg tviler på at Siv Jensens indianerstunt var klekket ut av PR-rådgivere med strategiske hensikter. Det virker i så fall for klønete til å være sant.

Men forkledningsmetoden er ikke ny, den blir praktisert over alt der det er kamp om makt og mediers oppmerksomhet.

Ønsker du som politiker å kamuflere en skikkelig ubehagelig og kontroversiell sak, pakk den inn i en litt artig symbolhandling eller et vågalt forslag du vet aldri vil bli vedtatt. Det virker nesten hver gang.

Politikkens skyggespill gjør i verste fall det store smått, og det ubetydelige viktig – og er alltid litt forvirrende.

Så neste gang du ser at avisfoto av en politiker i Halloween-kostyme når budsjettet skal lanseres, kan det være helt normal forberedelse til fest. Eller forsøk på å skjule et brutalt kutt i en viktig budsjettpost.

Umulig å være sikker. Og det er ganske frustrerende.