SVs siste valg?

KOMMENTAR: Oppturen til De Grønne kan sende SV inn i sin største krise i hvert fall siden 1969.

Publisert:
Frank Rossavik
Kommentator i Bergens Tidende

SISTEMANN?: Audun Lysbakken har en stri valgkamp. Han kjemper kanskje for å unngå å bli stående som SVs siste partileder.

Et scenario: Sosialistisk Venstreparti ryker under sperregrensen ved valget, og sitter igjen med én eller null representanter på Stortinget. Miljøpartiet De Grønne (MDG) kommer over sperregrensen, og får en god håndfull inn på Løvebakken. Deretter forsvinner pragmatikerne i SV til Arbeiderpartiet, miljøaktivistene til MDG, mens rest-SV om 2-3 år slås sammen med Rødt og blir det nye Venstrepartiet.

For at dette skal skje, må en rekke forutsetninger slå til i tur og orden. Men disse er plausible hver for seg.

SVs kollaps: Partiet ligger rundt sperregrensen — 4,2 på det siste gjennomsnittet av nasjonale målinger - og det er et forferdelig sted å ligge. SV går nesten alltid nedover de siste ukene inn mot valget. Partiet sliter dessuten med at det har den ferskeste og minst kjente partilederen. Audun Lysbakken har til nå gjort en bra valgkamp, men det er han også helt nødt til å gjøre. Heikki Holmås’ direktemandat i Oslo, partiets siste skanse, er mindre sikkert enn mange tror.

Jeg vet at SV-ere på alle nivåer deler denne kriseforståelsen

MDGs gjennombrudd: Meningsmålingene tyder på at partiet ikke bare tar direktemandater, men at det også har en fair sjanse til å greie sperregrensen på fire prosent. Det siste gjennomsnittet av meningsmålinger viser 3,3 prosent og en pil som peker opp. Det er godt gjort, for systemet og medielogikken favoriserer ikke akkurat partier uten stortingsplass. MDG er dessuten ingen nykommer, det har eksistert og bygd seg opp over lang tid.

Overgang til Ap: I dag har SV et stort antall statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere i regjeringen, samt flere ambisiøse stortingsrepresentanter og ansatte i partisekretariatet. Et havarert SV har lite å tilby dem. Ingen jobber, for eksempel. Et Ap som fornyer seg og ruster opp for å gjenvinne regjeringsmakten i 2017, vil være attraktivt for mange. Mange SV-ere på alle nivåer har gått til Ap før.

Overgang til MDG: En blokkuavhengig, pragmatisk, men konsekvent miljøpolitikk vil appellere til mange SV-ere som er lei av å kjempe mot Ap og Ola Borten Moe. Også internt i SV ligger det en konflikt mellom de som er mest røde og de som er mest grønne. Konflikten har alltid vært der og aldri blitt løst. Etter et totalt nederlag i september kan fløyene endelig skille lag.

Sammenslåing med Rødt: Med pragmatikere, karrierister og miljøaktivister ute, sitter SV igjen med et knippe folk som er opptatt av fordelingspolitikk, fagbevegelsen, kamp mot krig samt mot EU og EØS. Akkurat som Rødt, altså. Ettersom sistnevnte nå vel har tilstrekkelig avstand til sin belastende historie, kan det ligge an til at de to slår svinnende krefter sammen. Kanskje kan «Venstrepartiet» oppstå, eller «Sosialistene».

Litt mindre skjematisk: SV har ramlet ut av Stortinget før, og så kommet tilbake. Hvorfor skulle akkurat MDG sende partiet inn i apokalypsen?

Det stemmer at forløperen Sosialistisk Folkeparti falt ut av Stortinget i 1969. SF fikk så fremgang i kommunevalget i 1971. Deretter kom den såkalte samlingsprosessen, der SF og tre mindre grupper ble fusjonert i SV, etterfulgt av et knallvalg i 1973. Men den gangen var det EF-kampen som reddet SF/SV. Det er ingen utsikter til hjelp fra Brussel nå.

Om MDG går inn på Stortinget, mens SV går ut, vil MDG ganske sikkert overta det miljøpolitiske hegemoniet. Likningens kanskje største ukjente er hvordan det vil gå med MDG i møtet med den politiske hverdagen på Stortinget, men hvis nykommeren klarer seg bra, er det vanskelig å se hvordan SV skal kunne komme tilbake.

SVs store partistrategiske seier i nyere tid har nettopp vært at det klarte å kapre miljøsaken i Norge midt på 1980-tallet, da de grønne partiene begynte å bygge seg opp i Europa. «De Grønne», som de først kalte seg, ble dannet og registrert i Norge i 1988, men da var det allerede for sent. Siden har SV vært miljøparti nummer én i Norge, periodevis i konkurranse med Venstre.

Konkurransen mellom SV og Venstre har ikke vært så farlig for noen av de to partiene, rett og slett fordi de ellers er så ulike. Med MDG, som vil holde seg unna begge blokker, er det mye verre for SV. Også for Venstre kan MDG bli et problem, men det blågrønne partiet har flere ben å stå på enn SV har.

Ingenting er sikkert. MDG kan bli knust av valgkampens tyngdelover mot slutten. SV kan også få et oppsving inn mot valget. Det har skjedd før når partiet har hatt kniven på strupen, og nå er kniven kvassere enn noen gang. Jeg vet at SV-ere på alle nivåer deler denne kriseforståelsen. Desperasjon kan utløse krefter.

Men skal jeg stikke nakken frem, ser jeg dette for meg 9. september: Ragnarok for SV, stor seier for MDG. Da tviler jeg på om partikulturen og organisasjonen i SV - ti tusen hardt prøvede mennesker - er sterk nok til å hindre at partiet rakner frem mot 2017.

Publisert: