Serengeti under vann

Finnes det noe sted vi ikke er villige til å svine til? spør Morten Strøksnes. Han er nå blitt naturverner.

Morten Strøksnes
Gjestekommentator

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER Marvin Halleraker

Statsminister Stoltenberg fikk det som han ville. Ap ønsker en konsekvensutredning om oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Ingen tviler på at en utredning vil bli skreddersydd etter ja-sidens premisser. Den vil slå fast at olje er en meget lønnsom business, og at truslene mot miljøet kan håndteres.

Oljevennenes kåtskap på Lofoten fremstår som gåtefull, ja nesten ubegripelig. Uansett hvor man snur seg, ser man tette stimer med motargumenter.

Fisken er bare en del av bildet. Selv ørsmå mengder av oljestoffer kan ødelegge fiskeyngel. Og ved et større utslipp vil den berømte Lofotveggen bli verdens største oljelense.

Derfor sier regjeringens egne eksperter nei. Havforskningsinstituttet fraråder blankt oljeutvinning. Det samme gjør Direktoratet for naturforvaltning, siden utslipp vil få fatale konsekvenser.

Selv en mann som tidligere Hydro-direktør og olje— og energiminister Eivind Reiten er mot oljeutvinning i havet utenfor LoVeSe.

Han er påpasselig med å understreke at det ikke er miljøet som bekymrer ham, men økonomien. Kostnadspresset i oljebransjen er allerede for høyt. Selskapene har nok å gjøre som det er.

Et lignende resonnement kommer fra den innflytelsesrike økonomen Ådne Cappelen i SSB, som også leder statens tekniske beregningsutvalg (de beregner pris- og lønnsvekst i Norge).

Oljebransjen er ifølge Cappelen så dominerende at den presser ut annen næringsvirksomhet. Han advarer mot å pøse enda mer inn i oljeindustrien nå, fordi det vil være korttenkt og kostnadsdrivende.

Det gjør ikke saken bedre, kunne man lagt til, at oljeprisen har en jevnt nedadgående trend – både på grunn av krisen i verdensøkonomien og nye funn og teknikker for utvinning som øker tilbudet.

Noen synes til og med at den menneskeskapte globale oppvarmingen har noe med saken å gjøre. Man må spørre: Tror Ap at klimakrisen er en bløff?

Alle som gjør det, er enige om at det bare finnes én løsning: Å dempe forbruket av fossile brensler. Ifølge det internasjonale energibyrået IEA må to tredjedeler av verdens olje, gass og kull forbli på havbunnen eller under bakken om togradersmålet skal oppfylles.

Tror Ap at klimakrisen er en bløff?

Likevel må vi på død og liv bore utenfor Lofoten snarest mulig?

Jo, med oljeutvinning vil det komme noen hundre arbeidsplasser. Men det står ikke akkurat to hundre oljeingeniører i fjæren i Lofoten og Vesterålen og speider ut mot havet, i håp om at Statoil skal redde dem fra lediggang.

Arbeiderne vil komme utenfra og bo på brakkerigger. Mange fra distriktet vil nok også søke seg til høyt betalte oljejobber. Med nødvendighet vil dette være folk som allerede har jobb, for eksempel i kystflåten.

Der tjener de mye penger, gjerne en million i året, så lenge det er fisk i havet. Men det lokale næringslivet vil ikke kunne konkurrere med oljebransjen. Heller ikke turistindustrien, selv om Lofoten er et ledende norsk turistmål.

Nye meningsmålinger viser for øvrig et klart flertall mot oljeutvinning i Nordland.

Alle vet at verdens største og siste livskraftige torskestamme gyter utenfor Lofoten og Vesterålen. Men havområdene er svært viktige for en rekke andre arter.

Kveite gyter om vinteren, silda om våren, og det er rike bestander av uer, sei, hyse, steinbit, breiflabb – pluss millioner av sjøfugler. På bunnen er det skoger av tare, koraller og svamp. Det yrer av liv.

I fjor traff jeg på en spermasetthval midt på Vestfjorden. Den var tyve meter lang og veide kanskje femti tonn – den er jordens største kjøttetende dyr. Spekkhoggere, grindhval, niser, vågehval, delfiner og brugder boltrer seg også i disse farvannene.

Mange hvalarter har så god hørsel at et lite smell på land kan jage dem bort. Seismikkskyting vil for dem høres ut som bombeangrep. Hva er den økonomiske kostnaden av at de forsvinner?

Selv det som finnes på land, er interessant i Lofoten. Stedet ligger godt an til å havne på UNESCOs verdensarvliste – i hvert fall om man greier å holde oljeindustrien unna.

Vi eksporterer torsk og andre ville fiskearter for mange titalls milliarder hvert år. Oljen gir oss enda større inntekter. Forskjellen er at fisken er en fornybar ressurs, og at havet er et gigantisk naturlig oppdrettsanlegg.

Forfatteren Frank A. Jenssen har gjort følgende regnestykke, som er for langsiktig til at det kommer til å havne i noen konsekvensutredning:

Ekspertene tror det ligger olje for 1500 milliarder kroner utenfor Lofoten og Vesterålen. Den er skapt i løpet av en million år. Det blir et årlig bidrag på halvannen million kroner. Torskens årlige bidrag er seks milliarder.

Om Tanzania hadde begynt å bore etter olje i Serengeti, ville verdenssamfunnet, sannsynligvis med Norge i spissen, protestert for fulle mugger.

Vi ville funnet det barbarisk, og kanskje gitt dem en milliard for å la være. Norge deler allerede ut milliarder med løs hånd for å redde regnskogen i Brasil, Ecuador, Indonesia, Kongo og andre steder i tropene.

Selv har vi et Serengeti under vann. Der kommer muligens verdens rikeste land til å bore etter olje.

Finnes det da noe sted vi ikke er villige til å svine til?

Kanskje. Om vi hadde funnet olje langs au pair-beltet i Oslofjorden, eller i den dystre granskauen som kalles Nordmarka, der nikkersadelen trener, hadde den nok blitt liggende.

De blir hysteriske om noen foreslår å flytte markagrensen et par meter.

Jeg har aldri vært noen miljøverner. Planene om å utvinne olje utenfor Lofoten og Vesterålen fikk meg til å bli det.