Det rakner for kriminalpolitikken

Tilstanden i fengslene er til å grine av. Det straffer seg å behandle folk dårlig.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

KRIMINALOMSORGEN: Kriminalomsorgen, som drifter fengslene og tar seg av de innsatte, er kronisk underfinansiert, skriver Eirin Eikefjord. Eirik Brekke(arkiv)

«Is this some distant, far away planet?»

«No. It’s Norway!»

Filmskaperen Michael Moore fremsto nærmest panegyrisk da han laget dokumentarfilm om norske fengsler.

Drapsmenn som soner i frihet, omgitt av alpakkaer, grisunger og frittgående høns. Tunge kriminelle som baker lefser, setter opp opera og får kurs i motorsag. Fanger som ikke vil rømme.

Selvsagt var det for godt til å vare.

For dette var før Batong-Høyre og Lik og del-Frp fant hverandre i regjering. Før avbyråkrati­serings- og effektivitetsreformen tok strupetak på fengslene. Før det virkelig raknet for justispolitikken.

«Vi skal løslate den gode nabo.» Det er misjonen til norske fengsler.

Men i virkeligheten blir psykisk syke lagt i belter og isolert. I stedet for skikkelig behandling, sperres de inne på lukkede betongceller. Man blir ingen god nabo av å skrive beskjeder med blod og kaste avføring i desperasjon.

I rapport etter rapport kommer tung kritikk. Men tilsynet svikter, og ingenting skjer. Det er stor grunn til bekymring.

Les også

I 18 år har de sjekket norske fengsler. Ingen tenkte på hvor rapportene skulle gjøres av.

Norge liker å fremstå som en menneskerettsnasjon. Vi flørter med FN-komiteer og kaster glans over toppmøter. Vi smykker oss med frittgående kriminelle og varemerket «behandling fremfor straff».

Men i virkeligheten ser det stygt ut.

Kriminalomsorgen, som drifter fengslene og tar seg av de innsatte, er kronisk underfinansiert.

Regjeringen har lovet å satse på rehabilitering av kriminelle, men krever samtidig knallhard innsparing gjennom avbyråkrati­serings- og effektivitetsreformen (ABE).

På politiker-spinn kalles det «effektiv bruk av fellesskapets ressurser». I praksis betyr det vold, tvang, belteseng og nedbygging.

Årsrapporter og gjentatte bekymringsmelder dokumenterer tungt arbeidspress og alarmerende sykefravær.

I 2017 sa Marianne Vollan, direktør for Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), at kuttsituasjonen var blitt «tilnærmet uhåndterlig». I vinter varslet fengselsdirektøren på Ila om at svært farlige folk står i fare for å bli løslatt.

Og hva gjør Justisdepartementet?

De vil gi utvidede hjemler til å bruke spytthette på innsatte som utagerer.

Gratulerer med det.

Den eneste tydelige justispolitiske ambisjonen regjeringen har hatt, er å heve maksstraffen fra 21 til 30 år.

Politikerne har i det minste fått ferten av straff som virkemiddel. Men det eneste de vil, er det eneste som ikke virker.

Extra Joker Nord-serien av justisministre fra Frp har stort sett bare bidratt til demonisering og moralsk panikk. Per-Willy Amundsen ville tvangskastrere pedofile. Sylvi Listhaug kalte dem monstre.

Justispolitikken er blitt kunnskapsfiendtlig og populistisk.

Les også

Eirin Eikefjord: Kastrér pedoene, straff morderne, lik og del!

Statistikken viser riktignok at antallet innsatte på behandlingsprogrammer i fengslene fordoblet seg fra 2016 til 2017. Men ting ser ofte bedre ut på papiret enn bak murene.

Det viser seg at økningen skyldes at de innsatte ser på «Pitbullterje» og «American History X» og går på tur og snakker om livet.

Statistikken blir altså pumpet opp ved at ordinære fritidsaktiviteter presses inn i samme statistikk som behandling.

Les også

Fjellturer og «Pitbullterje» skal rehabilitere kriminelle

Det samme skjer med ungdomsstraffen – regjeringens viktigste satsing for å holde barn unna fengsel.

De får ikke skikkelige tilbud utenfor murene. Paradoksalt nok må unge voldsutøvere i fengsel for å få behandling.

En studie av Bollate-fengselet i Italia, viser at innsatte som får bevegelsesfrihet, arbeidstrening og meningsfulle aktiviteter, sjeldnere begår ny kriminalitet.

Etter at Ulvsnesøy ble nedlagt, finnes det ikke lenger åpne soningsplasser for kvinner på Vestlandet.

Mens kvinnene låses inne, kan de se ut på mannlige innsatte som griller og spiller fotball, ifølge BA. Dessuten mangler de hjelpetilbud for å håndtere rus, sinne og traumer.

«Det er i seg selv et mål å redusere bruken av straff», sto det i kriminalmeldingen fra 1978. Men så skjedde det noe.

Heroinen kom til Norge. Døden kom til Oslo S. Politikerne gikk til krig mot narkotika.

«Vi så djevelen personifisert i de narkotikakriminelle på et vis som gjorde at både lovgivning og rettspraksis gikk amok», skrev en tidligere statsadvokat i Dagbladet.

Konsekvensen av den harde linjen var moralistisk klassejustis – og enorme utgifter til straff og etterforskning.

Hele straffesakskjeden er i krise, men regjeringen har tydeligvis ingen ambisjoner om å fikse det.

En narkotikapolitikk på speed har gjort samfunnets svakeste til kriminelle, men tidenes feilinvestering i straff blir neppe reparert med det første.

Det er ingen vilje til å investere i soning. Innsatte blir ikke rehabilitert.

Domstolene blir utsatt for den samme utmagringspolitikken som fengslene. El-biler blir sponset med fem ganger så mye som norske domstoler, ifølge leder i Advokatforeningen Jens Johan Hjort.

Justispolitikken er til å grine av. Fengslene går for lut og kaldt vann. Alt bygges ned.

Frps justisministre vil visst heller like og dele ting på Facebook enn å fikse det. Det er både flaut og farlig.