R-ordet

Vi snakker feil om rasisme.

VANSKELIG: Rasisme er et kraftfullt ord som mange er redde for å snakke om. Det er kanskje det største problemet med rasisme i Norge, skriver BTs gjesteskribent Irene Kinunda Afriyie. Odd E. Nerbø (arkiv)

Da jeg gikk på skolen opplevde jeg aldri rasisme. På videregående inkluderte klassen min meg, både i klasserommet, i gymmen og når det var fest.

I begynnelsen trodde jeg at det var en lærer som hadde sagt til klassekameratene at de måtte være snille med meg som var ny i Norge.

Men når det var fest var jeg også med. Jeg følte meg aldri ekskludert eller behandlet annerledes på noen som helst måte.

Med tiden ble jeg overbevist om at de bare var snille og siviliserte mennesker. I russetiden ble jeg døpt «African queen». Jeg kunne ikke blitt mer glad.

Dette er min opplevelse av skolen i Norge, men min subjektive historie er ikke objektiv sannhet. Det samme gjelder alle andres historier.

Les også

Forskere slår alarm etter ny rasismeskandale i europeisk toppfotball: – Flere episoder enn noen gang

Jeg har venner med barn som opplever rasisme i barnehagen og på skolen. Andre opplever rasisme på jobb. Jeg har også venner som bare har opplevd rasisme fra andre innvandrergrupper og ikke fra etnisk norske. Jeg har selv opplevd rasisme, men det er fra ukjente folk på gaten.

I år fikk Norge kritikk fra FN for blant annet lite kontroll på diskriminering og rasisme. Norge er ikke immunt mot menneskerettighetsbrudd.

Les også

«Jeg har endelig funnet drømmejobben, men har ingen kontakter der. Hvordan får jeg dem til å velge meg?»

Det er allmennkunnskap nå at det er mye vanskeligere å få jobb med et utenlandskklingende navn. Det er også vanskelig å finne hybel og liknende. Nå finnes det forsøk med «blind cv»:

Det går ut på at man kan søke jobb uten å oppgi personlige opplysninger som kan gi hint om kjønn, etnisitet og liknende. Men selv om folk med innvandrerbakgrunn får jobb på denne måten: Hvordan skal de klare seg i jobben når det finnes holdninger som er problematiske?

Rasebegrepet ble i Norge, som i resten av Europa, diskreditert etter andre verdenskrig. Mange fornekter eksistensen av rase som biologisk fenomen. Likevel finnes det rasisme i Norge.

Rasisme er et kraftfullt ord som mange er redde for å snakke om. Det er kanskje det største problemet med rasisme i Norge. Flertallet av nordmenn er ikke rasister, men mange er stille.

Det er ofte to typer mennesker som snakker om rasisme i Norge. Først og fremst rasister som spiller på polarisering og hat. I tillegg har du den rasende personen som har opplevd rasisme.

Les også

Metoo-domstolen

Alle har rett til å snakke høyt om sine opplevelser, men rasisme er mer enn den personlige historien, det er mer enn rasisten i kommentarfeltet. Klarer vi å se hele bildet?

Forskeren og juristen Tarunabh Khaitan mener at rasisme og diskriminering er et stort problem i dag. Rasisme er kommet tilbake i Europa og Nord-Amerika på en måte som var utenkelig bare ti år tilbake, sa han nylig til Forskning.no.

Dette er skummelt. Jeg mener det er livsfarlig når så mange millioner mennesker ikke vet hvordan vi skal leve med hverandre.

Det oppstår et helt annet fellesskap når vi snakker sammen riktig. Men hvordan skal vi snakke om rasisme når det er høytid for å være følsom? Vi lever i en tid der det ikke skal mye til for å krenke andre.

Les også

Molde-spiss tar oppgjør med rasistiske holdninger: – Vi må ta tak og si fra

Dessuten: Er Norge et land med rasisme, men uten rasister? Det er i alle fall ingen som vil innrømme det. Jeg hører ofte «jeg er mot raseblanding, men jeg er ikke rasist» eller «jeg er kritisk til innvandring, men ikke til innvandrere».

Det gir ikke engang mening. Men den andre siden ved rasisme er mennesker som ser rasisme i alt.

Jeg skjønte at rasismedebatten var på ville veier da jeg selv ble beskyldt for å være rasist fordi jeg tullet med min hudfarge. Folk har kanskje misforstått hva rasisme er?

Når jeg deler betegnelse med folk som Adolf Hitler og Belgias Kong Leopold – hva er det da som legges i begrepet?

Les også

Faren ved å leve i eit lettkrenka samfunn

Vi må ha mer kunnskap og bevisstgjøring. Her kan skolene bidra stort. Folk må lære helt grunnleggende ting som hvorfor er det rasistisk å kalle en brun person neger.

Men elever bør også lære om de ufortalte historiene. Hadde det gjort en forskjell om rasister visste at afrikanere var med på å frigjøre Europa under andre verdenskrig?

Alt jeg husker om Afrika fra mine historiebøker på videregående var to sider. Den ene hadde et bilde av en mann som hadde en fot på Kairo og den andre på Cape Town. Det handlet om kappløpet om Afrika.

Den andre siden var afrikansk historie. Den begynte med koloni og sluttet med katastrofer.

Som afrikaner mener jeg at det er behov for et nytt bilde av kontinentet jeg kommer fra. Afrika er mye mer enn krig, sult og katastrofer.

Jeg har forstått det slik at det negative kommer av seg selv. Det positive må vi jobbe for å få frem.