En ubevisst feminist

Oda Krohg har lenge blitt rangert som et feministikon. Men var hun egentlig politisk?

Publisert: Publisert:

KRISTIANIA-BOHEM: Heller enn å være en politisk feminist, står Oda Krohg i dag igjen som en foregangskvinne for den moderne kvinnen og den kvinnelige seksualiteten, skriver musiker Marie Amdam. Foto: album-online.com

Marie Amdam
Musiker og student

Få perioder i norsk historie er like myteomspunnet, full av anekdoter og sterke karakterer som tiden da Kristiania-bohemen herjet på Grand Cafe og på Karl Johan. Vi tenker på erotikk, vi tenker på absint, vi tenker på syfilis, vi tenker på fri kjærlighet.

Kristiania-bohemen er veldig romantisert – og ikke minst erotisert. Men bak all romantikken lå det et viktig politisk prosjekt.

Gjestekommentator Marie Amdam, musiker og student. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Den radikale Hans Jæger førte en til dels anarkistisk og sosialistisk kamp for menneskets frigjøring og individualisering, og kvinnefrigjøring var det første steget. Han sto i spissen for arbeidet med å avskaffe den offentlige prostitusjonen.

I 1881 hadde Kristiania åtte bordeller med 49 jenter, 16 privatboende prostituerte og 605 hemmelige prostituerte. Bordellene ble sett på som et vern for den ærbare frøken og hustru, slik at de kunne leve dydig, mens mennene kunne dyrke sine erotiske lyster. Dette ble sett på som en måte å holde samlivet i orden.

En anstendig kvinne følte nemlig ikke begjær.

Oda Krohg var en kvinne som våget å snakke om et kvinnelig begjær. Hun ble kalt bohemenes prinsesse, og var en av få kvinner som sluttet seg til Kristiania-bohemen. Uredd, moderne og fri.

Her dyrket man den frie kjærligheten og mente at ekteskapet skulle tuftes på kjærlighet – ikke på fornuft og økonomiske interesser.

Les også

Se hva hordalendinger mente i 1981, og hva de mener nå: Slik har vi forandret oss

Den offentlige prostitusjonen holdt liv i disse kjærlighetsløse fornuftsekteskapene, og kampen mot den offentlige prostitusjonen skulle bli et av Kristiania-bohemens hovedanliggende. Hans Jægers gode venn, og Odas senere ektemann, Christian Krohg, ble en viktig medspiller i denne kampen. Hans store naturalistiske verk «Albertine», romanen om den unge syersken som forføres av en politibetjent og må overgi seg til prostitusjonen for å overleve, og ikke minst det velkjente maleriet «Albertine i politilegens venteværelse», var avgjørende innlegg i debatten.

Norsk Kvinnesaksforening var svært viktig i kampen mot den offentlige prostitusjonen som til slutt ble avskaffet i 1887. Men hvor sto Oda i disse politiske spørsmålene?

Oda Lasson ble født inn i en svært kondisjonert familie, med røtter fra russisk tsarvelde og tung embetsmannsslekt. Etter morens død ble hun som 21-åring giftet vekk til en fremgangsrik forretningsmann, men skilte seg kun et par år etter, da han gikk konkurs. I tillegg til at dette var et fornuftsekteskap uten kjærlighet, ble skammen over konkursen for stor for hennes borgerlige opphav, for stor til å bære.

Hun hadde en stor drøm om å bli malerinne, og begynte å gå i lære hos Kristian Krohg. At kvinner malte på denne tiden var ikke særlig radikalt, men få av dem tok steget å gjorde det til et levebrød.

Da Oda hun fortalte sin far om sine malerambisjoner, parerte faren med «Ja, du kan jo begynne, men har du talent, så får du ikke lov». Oda trosset farens formaninger og debuterte på høstutstillingen i 1886.

Les også

Komiker Maria Stavang sa man måtte drikke klorin for å få hvite tenner

Les også

Eirin Eikefjord om 8. mars: Grab them by the pussy

Hun utviklet et forhold til sin læremester Krohg, og ble etter hvert en av de få kvinnelige skikkelsene i miljøet rundt Kristiania-bohemen. Hun ble den første kvinnen som satte sine ben på Grand Café, og ble miljøets sterkeste kvinnelige alibi, den unge alenemoren som hadde forlatt mann og trygghet for å følge sin drøm som kunstner.

Et tilsynelatende politisk prosjekt, men var hun egentlig politisk?

De naturalistiske malerne og forfatterne stilte strenge krav til hvordan kunsten og litteraturen skulle utformes. Kunsten var ment til å forbedre og forandre samfunnet. Arvesynd, fattigdom og elendighet skulle frem i lyset, de skulle fortelle de ekte fortellingene om samfunnets fordervelse.

For Jæger og Krohg ble dette bærebjelkene i deres malerkunst og diktning, og man skulle kanskje tro at Oda også lot seg inspirere av disse tankene.

Derfor er det slående å se hvor upolitisk hennes malerkunst var.

Oda utviklet seg til å bli en klassisk skolert maler, men malte stort sett stemningsbilder som beveger seg mer inn i nyromantikken. Hun tok et langt steg vekk fra ønsket om å forandre og forbedre samfunnet, men malte dekorative bilder uten politisk brodd. Det er også lite politisk interesse å lese ut ifra brevene hennes.

Det finnes heller ingen utsagn fra Oda som bekrefter om hun i det hele tatt støttet Jæger og Krohgs radikale holdning til kunst eller samfunnet.

Hun malte kunst for kunstens skyld.

Les også

– En ære å bli kalt feministikon

Så hva er det egentlig med Oda Krohg som har gjort henne til et feministisk ikon? Odas radikale prosjekt handlet mer om individuell frigjøring, enn om sosialisme og universell kvinnekamp. Hun var aldri en kvinnesakskvinne. Men hun var en feminist i sine valg, for hun var en uredd forkjemper for praktisk kvinnekamp, hun brøt med samtidens dominerende mor- og hustruroller, noe som var svært radikalt i sin tid.

Hun var modig nok til å stå imot samfunnets dømmende blikk, og ofret mye for å kunne leve slik hun ønsket. Flere i familien vendte henne ryggen, men Oda var tro mot sin frihet og ønsket å leve et liv i sannhet.

Kvinnens rolle var ekstremt begrenset, og hun turte å bryte grensene for hva som var akseptabelt for en moderne kvinne.

Heller enn å være en politisk feminist, står Oda Krohg i dag igjen som en foregangskvinne for den moderne kvinnen og den kvinnelige seksualiteten.

Og det er derfor hun lever videre.

Publisert: