En muslim som statsminister

Halvparten av nordmenn vil ikke synes det er greit om en muslim blir statsminister. Heldigvis viser historien at holdninger kan endre seg raskt.

MUSLIM: Over halvparten av respondentene i en ny undersøkelse sier at det ikke vil være greit for dem om en muslim blir statsminister i Norge. Tallene er urovekkende, men holdninger kan endres, skriver Mathias Fischer. Vidar Ruud, NTB scanpix

Mathias Fischer
Kommentator i BT.

I et så lite religiøst samfunn som det norske, skulle man tro religion var irrelevant i folks syn på politikere.

Få nordmenn bryr seg om hvor ofte Erna Solberg går i kirken, og selv Kristelig Folkeparti har fjernet bekjennelsesparagrafen fra sine vedtekter.

Men om kandidaten skulle være muslim, stiller det seg annerledes. I alle fall hvis man skal tro den siste undersøkelsen til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

I rapporten som kom forrige uke, undersøkte senteret folks holdninger til jøder og muslimer i Norge.

En av påstandene respondentene måtte ta stilling til, lød, «Det er greit for meg om en muslim ble statsminister i Norge», og tilsvarende om en jødisk statsminister.

Svarene var nedslående. Over halvparten svarte enten «Stemmer ikke i det hele tatt» (36,6 prosent) eller «Stemmer nokså dårlig» (16,5 prosent). Kun 13,9 prosent svarte «Stemmer helt», mens 16,4 prosent svarte «Stemmer nokså godt».

Tallene var bedre for spørsmålet om en jødisk statsminister, men på ingen måte oppløftende.

Dessuten: Mange som svarte at det ikke var greit, utviste ikke nødvendigvis de mest antisemittiske eller muslimfiendtlige holdningene på andre spørsmål.

Skepsisen til muslimske politikere er altså betydelig.

Les også

Leder: Så lenge norske jøder ikke tør å vise sin religiøse tilhørighet, er antisemittisme et problem.

Spørsmålet om en muslimsk statsminister er ikke irrelevant. En av Arbeiderpartiets to nestledere er Hadia Tajik. Hun er muslim og barn av to pakistanske innvandrere.

Som nestleder er det klart at hun kan bli leder av partiet. Skulle hun bli Ap-leder, vil hun være statsministerkandidat, normalt med gode sjanser for å nå helt til topps.

KATOLIKK: John F. Kennedy fikk en ekstra motbakke som presidentkandidat fordi han var katolikk. NTB scanpix

Det kan være nyttig å ta noen paralleller til et av verdens mest mangfoldige land, USA.

Mest åpenbar er John F. Kennedy, USAs første katolske president. Fordommer og anti-katolske holdninger var utbredt, og som kandidat ble Kennedy anklaget for å kunne overlate makten til paven.

Han så seg nødt til å ta tyren ved hornene i en tale til en samling avisredaktører.

«Skal vi innrømme for verden at en jøde kan bli valgt til ordfører av Dublin, en protestant kan bli utenriksminister i Frankrike, en muslim kan sitte i det israelske parlamentet – men en katolikk kan ikke bli president i USA?»

Men et halvt år senere, kort tid før valgdagen, samlet 150 protestantiske ledere seg og sa at Kennedy ikke kunne stoles på hvis han ikke tok avstand fra den katolske kirkens lære.

Igjen tok han til talerstolen.

«I motsetning til vanlig avisomtale, er jeg ikke den katolske presidentkandidaten. Jeg er det Demokratiske partiets presidentkandidat, som tilfeldigvis også er katolikk», sa han.

Etter den talen var ikke lenger hans religion et sentralt tema i valgkampen.

Les også

Antisemittisme i Europa: Jødiske flagg og symboler brent i Berlin

Akkurat som Kennedy ikke ville være «den katolske kandidaten», ville ikke Barack Obama være «den svarte kandidaten».

Åtte år før Obama stilte til valg, sa kun 38 prosent av amerikanerne at landet er klart for en svart president. Da han tok partiets nominasjon, var tallet blitt til 70.

Det skjedde ikke uten at Obama ble konfrontert med hudfargen og farens hjemland. Men den store kontroversen stammet fra hans svarte pastor, som i flere taler hadde uttrykt sterke anti-hvite og antiamerikanske holdninger.

Man kan bare se for seg hvordan folk ville reagert hvis Tajik hadde hatt en kontakt med en imam som sa noe lignende.

Obama lyktes med å bremse oppstyret ved å holde en tale som straks gikk inn i historiebøkene, der han tok avstand fra pastoren, samtidig som han formulerte en forståelse for hvor det sinnet kom fra.

FØRSTE AFROAMERIKANER: Kun noen få år før Barack Obama ble valgt, sa et klart flertall av amerikanere at de trodde landet ikke var klart for en svart president. Chuck Kennedy, NTB scanpix

Obamas motkandidat i 2012, Mitt Romney, er mormoner. Rundt 20 prosent av velgerne har sagt at de ikke ville stemt på en mormonsk kandidat, selv hvis vedkommende var kvalifisert og nominert av deres eget parti.

Også Romney tok til talerstolen. «La meg betrygge dere at ingen autoriteter i kirken min, eller noen andre kirker for den saks skyld, vil noensinne ha innflytelse over mine beslutninger som president.»

Fellesnevneren for disse sakene er en frykt for at politikerne ikke vil være lojale mot landet. Det er trolig også utfordringen til muslimske politikere. Den samme undersøkelsen viser at 30 prosent mener at «muslimer ønsker å ta over Europa».

Det er like mye mening i at en muslimsk politiker ikke skal være lojal mot landet, som at en østlending ikke skal være det, eller en ateist, eller en kristen. Folk er mer enn bare religion, hudfarge og andre merkelapper.

Dersom Hadia Tajik blir Ap-leder, vil det neppe være mediene som gjør mest ut av religionen hennes.

Men på sosiale medier, i kantiner og rundt middagsbord, vil det bli snakket om, mens politikk og kompetanse kommer i skyggen.

Det positive er at holdninger endrer seg. Erfaringen fra andre land er også at gode kandidater bidrar til endre å folks oppfatninger.

Kanskje vil Tajik måtte gjøre det samme som Kennedy, Obama og Romney: være åpen om troen og kontant avvise enhver påstand om at det vil påvirke hennes valg.

Statistikken gjør likevel én ting sikkert: Å være en ung, kvinnelig muslim er ikke et fortrinn for en politiker med ambisjoner.

Det burde være irrelevant, men det er det dessverre ikke.