Den store skattebløffen

KOMMENTAR: Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

ET RETNINGSVALG?: Regjeringspartiene forteller oss at valget mellom Jens og Erna står mellom velferd og skattelette. Høyre er underlig tafatte når de ikke klarer å tilbakevise denne motsetningen, skriver politisk redaktør Sjur Holsen. HÅVARD BJELLAND

Sjur Holsen

I forrige uke mottok jeg av uransakelige grunner en e-post fra Det norske Arbeiderparti, hvor de spør om jeg vil stille opp som frivillig i valgkampen.

Der må jeg nok skuffe dem.

Men jeg leste e-posten nøye, og lot meg imponere av det enkle budskapet. Det sier at «vi i Arbeiderpartiet ønsker å bruke fellesskapets penger på elever og lærere, de som blir syke og de som trenger omsorg, fremfor milliarder i skattekutt til dem som har mest fra før».

Det er et budskap som er ypperlig egnet til å mobilisere velgere: En tydelig retning, en enkel motsetning mellom det gode og det onde, og ikke minst en lett identifiserbar fiende — «de som har mest fra før». Om nordmenn flest er aldri så velstående - globalt sett - er det få ting som trigger oss mer enn drømmen om å «flå de rike».

Det store spørsmålet er om motsetningen Arbeiderpartiet tegner opp - mellom velferd og skattelette - er reell. Den hviler på en forutsetning om at pengene statskassen går glipp av gjennom skatteletter, nødvendigvis må føre til kutt i velferden, og ikke kan tas inn på andre måter.

Jeg tillater meg å tvile på den forutsetningen.

I sommer har BT gående serien «I verdens rikeste land», som på felt etter felt dokumenterer feilslått bruk av offentlige midler. Tre av våre dyktigste journalister har brukt lang tid på å finlese offentlige budsjettdokumenter, med tankevekkende resultater. Vi har kunnet lese om sløsing med bistandsmidler, sløsing med IKT-midler, penger som råtner på rot i statlig eiendom, skoler uten elever som mottar millionstøtte - og så videre, og så videre, i en tidvis nedslående, tidvis nesten komisk føljetong.

Til sammen er det snakk om store pengesummer som knapt noen ville ha savnet om de ble gitt ut i skattelette, med et mulig unntak for byråkratene som er satt til å administrere dem. BTs lesere har flere gode avsløringer i vente.

Reaksjonene fra de ansvarlige politikerne har vært forunderlig forutsigbare og tamme. Som da vi skrev om den lett meningsløse bruken av 21 millioner kroner på kultur i arbeidslunsjen for å få ned sykefraværet - et program som skjer helt uten dokumentert effekt, og med dårlig skjult tvil, selv fra de involverte kunstnerne.

Få ting trigger oss mer, enn drømmen om "å flå de rike"

Statssekretær Kjersti Stenseng, som hadde den lite takknemlige oppgaven med å forsvare denne pengebruken på vegne av regjeringen, presterte å lire av seg følgende svada i BT: «Dette er en sak som viser skillelinjene mellom de borgerlige og oss. Vi ønsker at fellesgodene skal nå ut til alle.»

Til det er å si at hvis det å kaste penger etter dårlige tiltak kvalifiserer til merkelappen «fellesgoder», må vi snarest få på plass en mer kynisk regjering.

Motsetningen mellom velferd og skattelette gjør oss også blind for en annen sammenheng: At mye faktisk kan gjøres bedre i velferdsstaten uten å koste oss en krone ekstra; ja, kanskje til og med til en billigere penge. Deler av problemet i skolen, helsevesenet og andre institusjoner i det offentlige består i dag av overdrevent byråkrati og unødvendig rapportering; problemer som tør være godt kjent blant annet gjennom Gjørv-kommisjonens slakt av politiet.

Dette er forhold som vi kan gjøre noe med, og som faktisk kan innebære både økonomiske besparelser og bedre velferdstjenester på en og samme tid - altså stikk i strid med det bildet Arbeiderpartiet tegner for oss. Det gjenstår bare å finne politikere som er dyktige og tøffe nok til å gå løs på oppgaven.

Det norske statsbudsjettet er i inneværende år på 1065 milliarder kroner, opp fra 650 milliarder da de rødgrønne tok over i 2005. Høyre, det største partiet i en eventuell ny borgerlig regjering, går til valg på skattelette på 25 milliarder kroner over fire år (Frp rett nok på mye mer).

I denne situasjonen, og med mange unødvendige utgifter dokumentert over statsbudsjettet, er det simpelthen ikke riktig at skattelette må innebære upopulære velferdskutt. Med en sterkere vilje til å nedprioritere unødvendig pengebruk, er det fullt mulig å satse både på skattelette og velferd. Men det forutsetter at Høyre blir mye tydeligere om hva de vil velge bort.

Skatt er i virkeligheten bare et rutinepolitisk virkemiddel, som kan skrus opp eller ned alt etter behovene i samfunnet og bæreevnen i økonomien. Selv Ronald Reagan økte skattene, og det finnes en rekke eksempler på venstreorienterte partier som har senket dem - senest den rødgrønne regjeringen til Helle Thorning-Schmidt i Danmark. Mye tyder på at skattene eller brukerbetalingen for velferdstjenester på litt sikt må opp også i Norge, når eldrebølgen rammer oss for fullt.

Men vi bør i det minste kunne diskutere skatt uten å konstruere motsetninger som ikke er reelle. Det forutsetter en erkjennelse av at utgiftssiden av statsbudsjettet består av svært mye mer enn penger til «elever og lærere, de som blir syke og de som trenger omsorg».

Det underlige er ikke at de rødgrønne, som sitter med ansvaret for dagens pengebruk, velger å styre unna den debatten.

Det virkelig underlige er at høyresiden ikke evner eller ønsker å løfte den.