Det er ikke «vestlandsopprør» bare fordi noen er sure vest for vannskillet. Sånt skjer jo hele tiden.
Det er nemlig nok å klage over.
- Eirin EikefjordPolitisk redaktør i BT
Kommentar20. mars er det offisiell «kick-off» for opprøret mot «den mest fiendtlege regjeringa i manns minne». Initiativtakeren er den sunnmørske industrilederen og laksekapitalisten Roger Hofseth, ifølge NRK.
De kaller det et «vestlandsopprør». Men skattesutring er kanskje mer presist. Eller «klage over alt du misliker»-opprør. Eller skal vi bare kalle det politisk uenighet?
Opprøret har iallfall en sterk partipolitisk slagside.
Både Alfred Bjørlo (V), Ove Trellevik (H), Helge André Njåstad (Frp) og Tom-Christer Nilsen, næringspolitisk sjef i Bergen Næringsråd og tidligere Høyre-politiker, stiller seg helhjertet bak. Vestland Venstre har vedtatt å støtte det.
«I meir enn 200 år har Vestlandet sendt skattepenger med trailere til Oslo, og fått tilbake med brevduer», sier Njåstad til NRK.
Skatt er nemlig en viktig driver i opprøret. Målet er å «opplyse om urettferdige utslag av den særnorske formuesskatten», ifølge initiativtaker Hofseth.
Det har fått flere til å reagere på vestlandskoblingen.
Å bruke en så sterk merkevare til å fronte eget standpunkt i skattesaker er jo en slags tilsnikelse. Og det kan ikke kalles vestlandsopprør bare fordi noen er sure vest for vannskillet. Det skjer jo hele tiden.
Dessuten er det vanskelig å snakke om «Vestlandet» som én enhet. Typisk nok handler opprøret mest om hva folk er mot, og ikke så mye om hva de er for.
Roger Hofseth insisterer riktignok på at opprøret er for alle – «både milliardærer og millionærer og vanlige folk».
Det er likevel vanskelig å se vekk fra at det nye brølet fra vest er drevet av interesse for makt, investeringer og store penger. LOs mål om å «ta de rike» er for eksempel på listen over røde kluter.
Likevel: Et vestlandsopprør kan ikke bare avskrives som pengesutring fra storkapitalister og opposisjon.
Denne velbrukte opprørsparaplyen rommer mye mer enn skatt på grunnrenter, laks og arbeidende kapital. For eksempel «Oslo-sentriske» utvalg, underrepresentasjon i regjeringsapparatet og snikutflyttingen av toppjobbene i Fiskeridirektoratet, for å nevne noe. Det er nok å ta av.
Vestlandet har nemlig lang og lei erfaring med å bli nedprioritert av statsmakten, og Arbeiderpartiet har lenge vært beryktet for sitt «vestlandsproblem». Det er på ingen måte løst.
Partitilhørighet er oftest revnende likegyldig for de politiske avgjørelsene som betyr mest for oss.
I 2008 hadde Bergensavisen en artikkelserie som het «styres fra øst». Den spant ut av vestlandets politiske urmyte: Oslo bestemmer, «Gullkysten» skaper verdiene, og en hel landsdel er oversett og misforstått.
Da Arbeiderpartiet tapte valget i 2017, var analysen at partiet hadde mislyktes her i vest: Jonas Gahr Støre erkjente at Ap ikke hadde gjort nok for Vestlandet.
Det er på Vestlandet teknologien fra oljealderen skal fikse et grønt skifte. Næringspolitikken må sikre nyskaping.
Landsdelen er full av eksportbedrifter, verft, oppdrettsanlegg, rederier, smelteverk og leverandørindustri. Skattepolitikken må sikre stabile rammebetingelser.
Hvis folk skal kunne bo her i fremtiden, trengs trygge veier, flere tunneler, arbeidsplasser utenfor Oslo og bredbånd overalt.
«Hvis Vestlandet lykkes, lykkes også Norge», sa statsminister Jonas Gahr Støre i 2017. Sånn er det fortsatt. Men ingenting Støre-regjeringen har levert er veldig tungt preget av den erkjennelsen.
Nesten alle skatteskjerpelsene i budsjettet var rettet mot kystnæringer som vannkraft, oppdrett og olje. Bergen fikk brutale kuttforslag. Til og med «dødsveien» mellom Bergen og Voss måtte reddes inn igjen av SV. Og i stillhet lar de byen tappes for arbeidsplasser.
Arbeiderpartiet + Vestlandet = sant
Et ferskt notat fra tankesmien Initiativ Vest dokumenterer at Vestlandet igjen er den mest underrepresenterte landsdelen i regjeringen:
Bare to statsråder – Marte Mjøs Persen (Ap) og Kjersti Toppe (Sp) fra Bergen – representerer vestlandsfylkenes 1,4 millioner innbyggere. Konsekvensen er åpenbart mindre innflytelse.
En fersk undersøkelse fra Bergen Næringsråd avdekker stor pessimisme og usikkerhet blant medlemmene. De melder at forutsigbare rammevilkår er det aller viktigste behovet akkurat nå. Da er det dristig av en regjering å legge frem skattepakker som skaper tvil om nettopp dét.
Samtidig som raseriet fyrer opp en hel landsdel, opererer Arbeiderpartiet med sin egen alternative sannhet.
Etter budsjettbråket i høst skrev næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) et innlegg i Bergens Tidende under tittelen «Arbeiderpartiet + Vestlandet = sant».
Han slo fast at «samspillet mellom partiet og landsdelen har vært en historisk suksess – og vil fortsette å være det».
En historisk suksess! De kan gjerne kalle det et samspill, men noen historisk suksess er det ikke.
Den arrogansen fortjener nesten et eget vestlandsopprør.
