Lønnsom uenighet

Så lenge Frp tjener på uenighet, forblir asylpolitikk et problem for borgerlig side.

Publisert: Publisert:
Frøy Gudbrandsen
Sjefredaktør i BT

LITE SAMLET: Tre av disse fire skal nå forsøke å bli enige om en regjeringsplattform. Men partileder Siv Jensen (Frp) har mye å tjene på å være uenige med de øvrige partiene om asylpolitikk. Her er partilederne Trine Skei Grande (V), Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp) og Knut Arild Hareide (KrF) dagen etter stortingsvalget. Foto: Vidar Ruud, Scanpix

Avstanden mellom KrFs moralisme og Frps frilynte verdenssyn er uendelig. En av de største motstanderne av Venstres klimakamp er oljeminister Terje Søviknes (Frp). Men skal man forsøke å finne den store, uoverstigelige konfliktsaken de senere årene, er det innvandring.

Er det mulig å komme videre? I et nytt Civita-notat gjør Torstein Ulserød og Haakon Riekeles et pragmatisk forsøk på en enighet.

Det er både prisverdig og ambisiøst. Og det minner om noe som har vært forsøkt før.

I 2013 gjorde de fire samarbeidspartiene et forsøk på å samles gjennom en detaljert avtale om asylpolitikk. Avtalen om alle de andre saksfeltene var på tilsammen fem sider, mens den om innvandring var på fire. Det sier litt om hvilket konfliktpotensiale de fire partiene så i den saken.

Les også

«Det minste man kan kreve av politikere, er at de evner å forklare hva de har vedtatt. Tirsdag sviktet det totalt.»

Enigheten tålte ikke møtet med virkeligheten. Frp viste generelt liten omsorg for seirene til KrF og Venstre, og asylbarnsaken forsuret forholdet kraftig.

Enda verre ble det under flyktningkrisen, som gjorde hele enigheten irrelevant. Siden har Sylvi Listhaugs (Frp) stil som innvandringsminister stått for alt KrF og Venstre forakter.

På nyåret begynner regjeringsforhandlingene mellom Venstre, Høyre og Frp. Uansett hva resultatet blir, er innvandring en tikkende bombe i samarbeidet.

Derfor er det ikke tilfeldig at den liberale tenketanken Civita, som har vært en aktiv forkjemper for borgerlig samling, kommer med forslag som kan redusere katastrofepotensialet i saken.

Ideen til Ulserød og Riekeles er å finne et måltall for årlig asylinnvandring, som inkluderer flyktningers familiegjenforening. Kommer mange asylsøkere et år, skal antall kvoteflyktninger reduseres. Kommer det få, skal Norge ta imot flere gjennom FN-systemet.

Det positive ved forslaget er at det forsøker å håndtere et av de store problemene med innvandringspolitikken: uforutsigbarheten.

Asylsystemet begrenser statenes kontroll over hvor mange som kommer inn i landet. Retten til å søke asyl redder liv. Men sett i et nasjonalt, politisk perspektiv, er det vanskelig at en uventet økning i antall asylsøkere har så stor innvirkning på statens utgifter.

GOD START: I 2013 ble Venstre, KrF, Frp og Høyre enige om en avtale om utlendingsfeltet. Herfra gikk det mye nedover. Avtalen tålte ikke møtet med virkeligheten. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Noen mennesker utenfor Norges grenser har en rettighet til å få bli her, og det er gode grunner til at det er nettopp slik. Men denne ustyrlige siden ved asylsystemet gir også lett inntrykk av at «innvandringen er ute av kontroll».

Uforutsigbarheten er en av grunnene til at flere har forsøkt å komme opp med alternativer til dagens asylsystem. Argumentet er at statene ville være villige til å ta imot flere flyktninger, om de kunne planlegge lang tid i forveien og slapp å forholde seg til så mange som plutselig dukker opp.

Men man har altså ikke kommet så veldig langt. Mer forutsigbarhet i Norge, kan fort bli mer uforutsigbarhet andre steder, som i flyktningleire. De ligger også i stater, som gjerne kunne tenke seg at krig og elendighet var mer forutsigbart.

Les også

BTs leder: - Tre punkter til Venstre

En annen tiltalende side ved forslaget fra Ulserød og Riekeles er at den synliggjør hvor mange flyktninger som faktisk kommer hvert år, inkludert deres familiemedlemmer. Vedtar Stortinget et måltall, kan det gi sterkere politisk legitimitet bak ankomstene.

Et måltall vil også bety tydeligere prioriteringer mellom hvem som skal få opphold i Norge. I dag er slike prioriteringer mer implisitte: Dagens politikk er en tydelig prioritering av dem som har trenger beskyttelse etter blant annet flyktningkonvensjonen. Andre humanitære årsaker til opphold, som helse, blir nedprioritert.

Det kan skape større aksept for dagens strenge linje, dersom det betyr at flere får komme til Norge gjennom FNs kvotesystem.

Forslaget har forøvrig en rekke problematiske sider som kunne vært diskutert i dybden.

Så lenge Frp ikke er villig til å ta imot et betydelig antall flyktninger og deres familier hvert år, er de innvendingene irrelevante.

Les også

Mens Stortinget diskuterer oktoberbarnas skjebne, planlegger regjeringen å sende dem til Kabul

Frp har ikke gitt uttrykk for at partiet er blitt mer villig til å akseptere fortsatt høy innvandring. Det er ingenting som tyder på at partiet har gitt opp målet om å redusere innvandringen ytterligere.

Der strander nok både dette og andre pragmatiske forslag som kunne skapt større samling om asylpolitikken.

Når Venstre, Høyre og Frp skal forhandle om regjeringssamarbeid, bør det være relativt grei skuring å bli enige om et eller annet som har med integrering å gjøre. Alle er for god integrering.

Men å gi opp kampen om å redusere innvandringen? Det vil for Frp være å si nei takk til høy velgeroppslutning. Derfor har ikke partiet noe ønske om å dempe uenigheten om asyl og annen innvandringspolitikk.

Å få Venstre, og på sikt KrF, med i regjeringen er viktig for Frp, fordi det øker sannsynligheten for at de sitter i regjering frem til neste valg. Protestpartiet har fått smaken på utøvende makt.

Enighet trengs for å bevare makten nå. Men når det lakker og lir mot valgkamp, er det uenighet som gjelder for Frp.

Publisert: