SELFIE: Vi sang ikke en strofe, men rakk å ta selfie i toget gjennom Fana. Meg (Ingvild), Hedvig (8) og hennes venninne Hanna.
PRIVAT

Det går alltid et tog, sies det. Vi bergensere vet at det er sant, i alle fall på 17. mai. Fra morgen til kveld kan vi velge mellom prosesjoner og tog i sentrum og i bydelene. Det er stas! Og ungene elsker det, som jo er noe av det aller viktigste. Eller gjør de det?La meg ta på meg rollen som den sure damen dagen derpå: Hvor er det blitt av alle barna som synger seg gjennom toget fra start til mål? Som går stolt bak sin skole— eller klassefane og vinker til alle foreldrene som begeistret har stilt seg opp langs ruten for å vente på sin håpefulle?

Sannsynligvis er de godt gjemt av sine egne foreldre som følger barna sine i toget. Og mens foreldrene følger barna i toget, så snakker de sammen som i en annen syklubb, i stedet for å oppfordre ungene til å synge av full hals.

Dette vet jeg . Jeg er en av dem. Går og småprater med kjente og mindre kjente. Mister barnet av syne fordi det er så mange høye voksne i veien. Og tar selvsagt en selfie eller to som kan postes på Insta eller snappes.

Både i sentrum og i bydelene er overivrige foreldre dominerende i toget. Vi har ikke vett til å la ungene våre gå alene og synge sangene de har øvd på i ukesvis. Vi går der som kveg og hauker over ungene. Vi tør ikke avtale med dem å plukke dem ut av toget helt i slutten av ruten, vi har jo panikk for at de skal forsvinne i mengden. Derfor er det minst like mange foreldre som barn bak mange av skolefanene.

For en nedtur for tilskuerne!

Etter at lærerne sluttet å gå i tog med elevene sine, har dette blitt et problem for begge to store togene i Bergen, både i sentrum og i Fana. 17. mai-komiteen i Bergen har i mange år gjort det klart overfor alle som skal delta i toget: Færrest mulig voksne i toget. Ingenting tyder på at det virker.

Se video av 17. mai-togene i Bergen:

  • Les også: Feiret som bare Bergen kan Det er jo kjipt for ungene. De siste ukene før 17. mai har de i skoletiden øvd på sanger som skal synges i toget, de har øvd på å gå på rekke. Naturlig nok er det få lærere går sammen med barna i toget. Derfor hjelper det ikke å øve på skolen når det ikke er noen andre voksne som overtar stafettpinnen og sørger for å ta ansvar på selve dagen.

Dagen derpå har jeg hørt om flere barn fra forskjellige skoler og barnehager som slukøret har uttrykt skuffelse til sine foreldre: Mamma, vi sang jo ikke! Kanskje flere foreldre var som meg: Vi skulle jo bare følge ungene våre i toget, men vi hadde ikke tenkt gjennom hva vi selv skulle gjøre der. Jeg verken hørte eller sang en eneste strofe av «Norge i rødt, hvitt og blått» i går. Nitrist.

Men hva er egentlig løsningen? 17. mai er en dugnad. Det naturlige er at FAU og skolene i samarbeid tar større ansvar for planleggingen og gjennomføringen av toget. Et par voksne per klasse må være nok.

Skal ungene få vist seg fram, sunget av full hals og ropt hurra til de blir hes i stemmen, må vi foreldre gå i den kollektive skammekroken og forstå at vi gjør oss best på sidelinjen.