Vedtak på viddene

Mitt einaste råd før lokalvalet er dette: stem på nokon du trur gidd å lesa sakspapira.

Publisert:
Ingebjørn Bleidvin
Gjestekommentator i BT

LITA SKRIFT: Gjesteskribent Ingebjørn Bleidvin hyllar politikarar som gidd å setje seg inn i sakene, og skildrar korleis det gjekk då eit kommunestyre oppdaga at dei hadde vedteke noko dei eigentleg var imot: «Ei setning i kommuneplanen: alle nybygg måtte ha møneretning langs fjorden.» Foto: Marit Hommedal, NTB Scanpix (illustrasjonsfoto)

Det var stor oppstandelse på møtet i Plan- og ressursutvalet i min gamle heimkommune. Ei utbygging til mangfaldige millionar på den lokale campinga måtte stoppast, sjølv om ingen eigentleg ville stoppa den. Årsak? Éi setning i kommuneplanen: alle nybygg måtte ha møneretning langs fjorden. Dei planlagde hyttene hadde derimot møne og store vindauge ut mot fjordutsikta.

Ingen hadde heilt fått med seg at dette stod der då dei vedtok kommunens kanskje aller viktigaste dokument nokre år tidlegare. No uttalte utvalsleiaren til lokalavisa at han «ikkje kjente bakgrunnen» for regelen.

Eg har møtt mange lokalpolitikarar. Både som deltakar i utval og råd, medlem i foreiningar, og som intern saksbehandlar i rolla som kommuneoverlege. Ikkje alle som står på listene bryr seg like mykje.

Akkurat det er litt ufint å seie i desse dagar, rett før valet. For få fortener meir skryt enn dei verkeleg engasjerte lokalpolitikarane.

Listetoppane i kommunen var på ikkje mindre enn tre debattar førre veke, i regi av ulike velmeinande lag. Etter valet er det time på time på time med møter og papirarbeid, og det einaste som er garantert er at dei aller fleste vil vera misnøgde med det du får til.

Orsak, fotballmammaer og korpspappaer: Dei timane politikarane brukar til frivillig arbeid er langt viktigare enn både ball og baryton: Lokalpolitikken er sjølve fundamentet i samfunnet vårt. Viss ikkje politikken fungerer, fungerer ingenting.

Nettopp difor er det så frustrerande når politikarane slurvar, eller rett og slett ikkje bryr seg.

Les også

BTs valgleder: Den neste byrådslederen må være en brobygger

I eitt og same møte har eg sete rundt bordet med begge typar. Den eine: samvitsfulle slitarar som, i tillegg til skulebarn og full jobb, brukte heile kvelden før til å freista å koma seg gjennom (mesteparten av) dokumentbunken og har sirlege notat i margen. Den andre: likeglade unnasluntrarar som ikkje møter opp med anna enn sine eigne fordomar og som heilt openbert ikkje har lest ei einaste side.

Her er ei svakheit i politikken: den opnar for vedtak og stemmegjeving basert på reinskura meining, fullstendig lausriven frå fakta og faglege råd. Nokre gonger er det greitt. Fagfolk kan vera heilt blinde for alt anna enn sin eigen sektor, mens kommunestyret må sjå heilskapen. Men det blir eit problem når meining trumfar alt, i den grad at sakspapira berre blir pynt.

Eit sentralt hinder for grundig saksbehandling er nettopp sakspapira. Til eit vanleg kommunestyremøte i ein gjennomsnittleg kommune er det rutinemessig hundrevis av sider. I våre dagar oftast som pdf-filer på ein skjerm, men like fullt ganske ugjennomtrengjeleg.

Dette problemet slår begge vegar: Nokre gonger er politikarane heilt prisgitt administrasjonens utgreiingar, og endar med å vedta noko anna enn dei eigentleg ønskjer. Andre gonger kan gode, grundige utgreiingar bli fullstendig oversett fordi dei er for tjukke og kompliserte, og politikarane vedtek i staden millioninvesteringar etter innfallsmetoden.

Her kan politikarane gjera seg sjølve, innbyggarane og administrasjonen ei stor teneste ved å stilla langt strengare krav til korleis saker blir presenterte.

Altfor mange saker er i dag ein uoversiktleg deig av tekst. Kun dei aller sprekaste rådmenn vel å visa fram budsjettutviklinga som ein forståeleg graf i staden for ein søvndyssande tabell. Eit enkelt krav om at alle saker skal ha ei oppsummering på maksimalt ei A4-side ville ha stramma opp administrasjonen og hjelpt dei folkevalde.

Det er mykje makt i korleis informasjon blir presentert. Som kommunestyrerepresentant kan du vera så misfornøgd du vil med at blomebeda i den nye miljøgata skal plantast til med kaktus og bjørnebærbuskar. Viss rådmannen kan visa til at «dette står klart presisert på side 156 i vedlegg 7A i planprogrammet som ditt parti stemte for», er du sjakk matt.

Men store pdf-filer med dårleg skanna vedlegg til sides: Det er frivillig å stå på ei partiliste. Det er frivillig å søka makt. Å vera folkevald er eit tungt, forpliktande verv. Du kan ikkje «tru» at du veit kva du stemmer for. Du må vita.

Eg vil heller ha ein ordførar som stemmer mot mi sak etter å ha sett seg grundig inn i den og vege for og mot, enn ein ordførar som stemmer for mi sak basert på magekjensla.

Kva som hadde gått gale med kommuneplanen i heimkommunen min er ikkje godt å sei. Kanskje hadde det styrande partiet sete så lenge at både dei og opposisjonen hadde slutta å bry seg så nøye med kva som gjekk gjennom vedtakskverna: Partiet fekk jo viljen sin uansett.

Det ordna seg til slutt for campinga. Etter eit par nervepirrande ekstrarundar fekk dei dispensasjon for møneretninga. Utvalsleiaren sa at «sjansen er stor for at regelen vert endra når kommuneplanen skal reviderast neste gong». Og det var trass alt berre seks år til.

Publisert: