Politivoldssaken er ikke over, selv om forfatterne hevder det

Den største skandalen er at den reelle politivolden i Bergen aldri ble påtalt og straffet.

Publisert:
Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

BOKLANSERINGEN: Forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under boklanseringen. «Boken har en viktig funksjon. Istedenfor å bli «et punktum», restarter den debatten om politivoldsforskningen, med bakgrunn i originalmanuset», skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Geir Martin Strande

Under lanseringen av boken «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» tirsdag, mente forfatter Bjarne Kvam at boken setter et endelig punktum for politivoldssaken i Bergen.

Det er naivt. Saken har plaget Bergen i over 40 år. Den har vært ekstremt polariserende. Den har ført til hat og uvennskap, og det har for lengst gått prestisje i å få det siste ord.

Forfatterne Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen understreker flere ganger at hele sakens utgangspunkt er et «mysterium». Likevel antyder de friskt hva de mener kan være årsaken til mysteriet.

Ett sted antyder de at Gunnar Nordhus kanskje ønsket å være like berømt som sin halvbror, den legendariske advokaten Alf Nordhus.

Et annet sted offentliggjør de en psykiatrisk diagnose Nordhus fikk, for å begrunne hvorfor saken fikk så stort omfang. Dette er nokså nådeløse spekulasjoner.

Les også

Voldsforskerne anklages for usannheter om samarbeid med leger og tannleger

Men bokens utgangspunkt og motiv er viktig og legitimt. Forfatterne har gått gjennom Vogts og Nordhus’ opprinnelige forskning fra 1970-tallet, og mener de har gjort oppsiktsvekkende funn.

Arbeidet ved Haukeland sykehus var omstridt. Intervjuene med potensielle voldsofre var ikke tilstrekkelig kvalitetssikret. Rapporten er pumpet opp med irrelevant materiale. Nordhus ble mistenkt for manipulerende atferd.

Et helt sentralt resultat i politivoldsforskningen, var tallet 360. Så mange tilfeller av politivold skulle hvert år ha funnet sted i Bergen. Forfatterne viser at denne utregningen er svært tvilsom.

Svært få av dem som har uttalt seg om saken, har lest gjennom de 12.000 sidene i den opprinnelige rapporten «Volden og dens ofre» fra 1981. Jeg har heller ikke lest den.

Derfor har boken en viktig funksjon. Istedenfor å bli «et punktum», restarter den debatten om politivoldsforskningen, med bakgrunn i originalmanuset.

Boken er også en omfattende kritikk av landets juridisk skarpeste hjerner. Og jeg antar at det vil bli en interessant uke ved juridisk fakultet ved universitetene i Bergen og Oslo.

Bjarne Kvam var tidligere kollega og krimjournalist her i BT. Da bumerangsakene gikk sin gang på 1990-tallet, var frontene i redaksjonen like harde som i verden utenfor veggene. Jeg var kulturjournalist, og skrev ikke om saken.

Kvam begynte å skrive om Vogt og Nordhus på 1990-tallet, da de to var involvert i en surrealistisk historie om travhester, store penger og påstander om svindel.

Hestehistorien ble Kvams inngang til den kompliserte politivoldssaken.

Les også

– Det er ingen behagelig lesning

I boken underspiller Kvam sin egen rolle i saken. Han skriver blant annet ikke om sin egen kommentar om «Boomerang»-filmen i BT den 1. april 1996, samme dag som filmen skulle vises på NRK.

Den kan leses som en direkte forløper til boken som ble lansert tirsdag. I dag tillater ikke pressens kjøreregler at journalister kommenterer saker de selv dekker, for å unngå mistanker om at vedkommende er partisk.

Men den gangen brukte Kvam kommentarspalten på å undergrave troverdigheten til et par av forskernes vitner, blant annet.

Dette er interessant. For på pressekonferansen tirsdag understreket Kvam at han aldri har intervjuet ett eneste påstått politivoldsoffer, noensinne.

Det er en spesiell måte å bedrive kildearbeid i en så stor sak på. Kvam har aldri tatt seg bryderiet med å møte de påståtte voldsofrene, for selv å vurdere deres historier og troverdighet. Han har kun støttet seg på politiets oppfatning av dem.

VOGT OG NORDHUS: Det mest tragiske paradokset ved hele politivoldskomplekset, er at også politivoldsforskningens fremste kritikere bestemt mener at det foregikk politivold i Bergen. Foto: Jan M. Lillebø

En rød tråd i boken er forfatternes oppfatning om at politivoldsforskerne og jussprofessor Anders Bratholm sammen klarte å skape et så massivt trykk for sitt syn i saken, at de til slutt klarte å lure både Høyesterett og regjeringen.

Teorien er luftig, ikke minst fordi den underkjenner arbeidet Anders Bratholm, Høyesterett og Amnesty International gjorde på egen hånd. Det krever betydelig selvtillit å konstruere et slikt narrativ.

Politivoldsboken er en fascinerende fortelling, men forfatterne fremstår ikke akkurat som nøytrale sannhetssøkere.

Blant annet tillegger de aktører motiver, og blir samtidig litt moralsk forarget, som i dette eksempelet:

«Da han (håndverkeren) skulle vitne i straffesaken mot Nordhus, ble håndverkerens mest intime og hemmelige privatliv flerret opp for åpen rett. Tor Erling Staff spiddet ham med giftige ord. Det sto om Gunnar Nordhus’ ære og troverdighet, og da var en aldrende håndverker lett å ofre.»

Les også

Professorer og advokater reagerer på svindelanklager

Dessuten utviser både forfatterne og politivoldskritikerne en slags selektiv tillit til aktørene.

Politivoldsofrene blir ikke trodd om sine historier om politivold, men de blir trodd når de hevder de fikk penger av voldsforskerne for å dikte opp historier.

Oslo-politiets rapport fra 1986, som frikjente Bergen politikammer, blir betegnet som «grundig», uten nærmere ettergåelse.

Denne gjennomgående skråsikkerheten og den store tilliten til politiets arbeid kan også lede til mistanke om at de fremhever faktorer som bekrefter deres egne teser, og legger mindre vekt på faktorer som kan motbevise dem.

Dette er paradoksalt nok litt av det samme som de anklager voldsforskerne for.

Les også

Med slike demokrater, hvem trenger diktatorer?

Det mest tragiske paradokset ved hele politivoldskomplekset, er at også voldsforskningens fremste kritikere bestemt mener at det foregikk politivold i Bergen.

I boken er daværende riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn sitert på følgende måte:

«Neppe noen vil betvile at det har forekommet ulovlig maktbruk i bergenspolitiet. Men omfanget er – som andre steder – i det vesentlige ukjent.»

Bokens forfattere bruker omtrent samme formulering: «Vi er overbevist om at det har forekommet politivold i Bergen, selv om vi ikke har noen mening om omfanget».

Likevel har ingen brydd seg om å undersøke dette «faktum» nærmere, på egne, kvalitetssikrede premisser.

Selv etter denne boken er vi ikke så mange hakk nærmere sannheten om hva som egentlig skjedde på politikammeret i Bergen i 1970-årene.

Isteden har det hele utartet til en spektakulær dragkamp om voldsforskerne og politiet, en usunn polarisering der noen av de svakeste i samfunnet er blitt trampet på, nok en gang.

Det betyr at det fantes uniformerte voldsutøvere som aldri fikk sin straff, og ofre som aldri fikk sin oppreisning. Og det er den store tragedien, både for bergenspolitiet og rettssikkerheten.

Publisert: