Applaus for poplyrikkens maestro

Bob Dylans Nobelpris er ingen seier for 1968’erne eller det grinete gubbeveldet. Dylan tilhører ingen.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Kommer han? Eller kommer han ikke? Hvem vet? Men etter planen skal 75 år gamle Bob Dylan til Stockholm kommende lørdag for å motta Nobels litteraturpris. Med seg drar han nesten 60 år med musikkhistorie og en vinterstorm av en litteraturdebatt.

Spørsmålet er: Når «His Bobness» stiger ned til folket, hva vil han si? Et eller annet skarpt og brutalt sarkastisk med trippel bunn som vi vil gå og gruble på i tiår fremover? Alt kan skje.

Samtidig, i Bergen: Med fabelaktig sans for timing gir Gisle Selnes ut boken «Den store sangen – kapitler av en bok om Bob Dylan». Selnes er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og boken er en grundig litteraturkjemisk undersøkelse av Dylans tekster, på 700 sider blank.  

Boken er i seg selv et godt argument for at Bob Dylan fortjener en Nobelpris i litteratur. Ifølge Selnes er bokens hovedtese at «Dylan er en stor kunstner som har bidratt til å fornye både poesien og populærmusikken – og til å bygge bro mellom dem».

Selnes’ kompetente disseksjon av sangtekster fra debutplaten «Bob Dylan» (1962) til «Tempest» (2012) feier tvilen av banen: Dylan er en verdig vinner.

Les også

EN DYLANOLOG JUBLER: Dylan den Noble.

Svenska Akademiens valg har skapt et skikkelig krenk-o-rama. Motstanderne av Dylans kandidatur har siden avgjørelsen den 13. oktober uttalt seg med en sviende glød, som bare kan ha sitt utspring i en inderlig fornærmelse.

Den skotske forfatteren Irvine Welsh er spesielt harsk. «Dette er en dårlig fundert og nostalgisk tildeling dratt ut av de harske prostatakjertlene til senile og bablende hippier».

Marvin Halleraker

Her hjemme mener forfatter Karl Ove Knausgård det er vanskelig å «akseptere at Dylan får årets Nobelpris i litteratur».

Historieprofessor og Dylan-lektor Tor Egil Førland svinger seg med velformulert arroganse: «Dette er en jury som vurderer litteratur, og Dylan driver en helt annen sport. Dylan er ishockeyspiller og juryen er en kunstløpjury».

Preben Jordal, redaktør for litteraturtidsskriftet Vinduet, mener kort og godt tildelingen er «en gubbepris».

Problemet for alle dem som uttaler seg i slike tonelag, er at de er snublende nær ved å fremstå som gretne gubber selv. Dessuten har deres egne favorittkandidater et aldersmessig forsprang på Dylan, fra Philip Roth (83) til Cormac McCarthy (83). Så hvem er mest gubbe her?

Nå vel. Det er ikke en naturlov at selvinnsikt automatisk følger med den ubeskyttede yrkestittelen «litteraturviter/kritiker».

Les også

SYNGER DYLAN PÅ NYNORSK: Dylan ska’ hem.

Dylans Nobelpris blir knapt nevnt uten en bisetning om at «han egentlig ikke trenger den». Som om Nobels litteraturpris kun deles ut til verdig trengende. Slik er det selvfølgelig ikke.

Men det er visst en oppfatning der ute om at Dylan er så behengt med gullplater og hederspriser fra før, at Svenska Akademien denne gangen kunne ha spart seg. Svenskene er heldigvis mer prinsipielle i refleksjonen enn dette.

Begrunnelsen for utdelingen virker litt stusslig: «Dylan får Nobels litteraturpris for å ha skapt nye poetiske uttrykk innenfor amerikansk sangtradisjon». Kort og greit. Men ifølge Selnes er Akademiens begrunnelse presis og riktig.

Mest fordi «Dylan har innført og utviklet et vell av nye former og tematiske og klanglige nyanser, som har vært toneangivende for den muntlige og skriftlige poesien», som han skriver.

Men også fordi «komiteen har grepet muligheten til å punktere den moderne fordommen om at det finnes en iboende motsetning mellom kvalitet og popularitet». Dette er en viktig observasjon. Og kanskje den egentlige grunnen til at kritikerne er så sure.

For noen er det selve gitaren og tonefølgen som er det forstyrrende element, og som gjør Dylans forfatterskap til noe annet enn litteratur. Skulle dette gjelde som naturlov, er det lavt under taket i de litteraturvitenskapelige salonger.

Men som Selnes påpeker, er musikk-argumentet historieløst. Allerede i gresk mytologi ble lyrikeren akkompagnert av et strengeinstrument. Erato, lyrikkens egen muse, ble ofte avbildet med en lyre i hånden. Og ordet «lyrikk» er i seg selv en påminnelse om denne musikalske forbindelsen.

Les også

NYGÅRDSPARKEN I 2001: Da Dylan reddet Bergen som konsertby.

Alt det der er likevel bakgrunnsstøy. Dylans tekster har vært gjenstand for undring, begeistring, dyrkelse og fascinasjon i femti år. Ingen annen sanglyriker er blitt utsatt for så grundig, løpende tekstanalyse, slik Selnes’ bok er full av.

Gjennomgangen av de tidlige platene er fascinerende. De er samtidig en fortelling om tiden da USA ble rystet av borgerrettskamp, kaldkrig og Vietnamkrig, en tid da amerikansk identitet og historieforståelse ble fullstendig snudd på hodet.

I dette jordskjelvet var det Bob Dylan som satte ord på raseriet, på mytene, på behovet for endring. Selnes gir vibrerende liv til denne fortellingen, ikke minst ved å vise hvor ekstremt kunnskapsrik og kildeklok Bob Dylan var: Fra bruken av obskur mellomkrigstidsblues, til tunge litterære forelegg som T.S Eliot, Ezra Pound, Bertolt Brecht og selveste Bibelen.

Dylan vevde dette sammen til en strøm av historier, karakterer og hendelser hobbyvisesangere og litteraturhistorikere vil fortsette å grave dypt i, i mange tiår til.

Også Dylan-tilhengere griner litt på nesen. Det er nesten fornærmende at det svenske adelskapet krever en bit av guddommeligheten.

Men Dylan har gjennom hele karrieren gitt en høy langfinger til alle som har krevd eierskap til ham. Det er nesten et varemerke. Fra han forlot folk-bevegelsen og slang på seg en elgitar i 1965, gjennom køntri-epoken, til den stein reaksjonære nyfrelst-perioden på slutten av 1970-tallet.

Og helt frem til våre dager, når han crooner og kråker seg gjennom det beste fra Frank Sinatras katalog.

Bob Dylan har suverent valgt sin egne veier og fortellinger, og denne kompromissløsheten er også hans litterære varemerke. Ingen gruppe av ideologiske, politiske eller litterære særinteresser har krav på Dylan, og det har mannen selv sørget for.

75-åringen eier ikke kjendisforfatterens patos og forfengelighet, og har til nå reagert på prisutdelingen med en forsinket og stiv takksigelse. Han har helt sikkert mer å si, senere.

Gisle Selnes tror fremdeles han har en plate eller to med dylansk poesi på lur. Det tror jeg og. Alt kan skje.