Tafsefesten går mot slutten

En bedriftsleder er dømt for at han ikke vernet en ansatt mot seksuell trakassering. Det er visst slutt på moroa.

FESTEN ER OVER: – At fulle 50-åringer med sosial overtenning «ikke har lov til å flørte litt en gang», er i hvert fall ingen stor sorg for undertegnede, skriver kommentator Anne Rokkan. Marvin Halleraker

Anne Rokkan
Kommentator

Det store #metoo-oppgjøret i 2017 revolusjonerte måten vi snakker om trakassering på. For byens mange servitører, meg selv inkludert, kom holdningsendringen som en gudegave.

At fulle 50-åringer med sosial overtenning «ikke har lov til å flørte litt en gang,» er i hvert fall ingen stor sorg for undertegnede.

Jeg savner egentlig ikke å bli strøket oppover låret av noe som helst kjønn eller aldersgruppe.

Såpass surmaget er jeg altså blitt.

Denne uken ble en bedriftsleder dømt til å betale erstatning til en 22 år gammel ansatt. Hun ble flere ganger befølt av to kunder på arbeidsplassen. Selv etter å ha varslet gjentatte ganger, ble det ikke tatt grep for å beskytte henne.

Senja tingrett slår fast at arbeidsgiver hadde et verneansvar overfor den ansatte som ikke ble fulgt opp. Dommen beskrives som banebrytende.

Dommen er anket, men signalverdien er allerede betydelig.

En rettspraksis som tydeliggjør sjefens ansvar i uønskede situasjoner, kan få stor praktisk betydning på mange arbeidsplasser.

Etter å ha jobbet snart ti år i byens serveringsbransje, vet jeg dessverre hva jeg snakker om. Her er det mange sjefer som kan få det travelt fremover.

Stort sett har bransjen gitt meg erfaringer jeg aldri ville vært foruten.

Visst er det svett og hektisk, men med masse mestringsfølelse etter endt økt. Hyggelige gjester som tar seg tid til å takke for at akkurat du gjorde kvelden ekstra fin.

Morsomme episoder og historier som deles med kolleger over en øl etter stengetid.

Men så er det dette andre, som med ujevne mellomrom dukker opp og knuser både arbeidslyst og yrkesstolthet: At en servitør som opptrer imøtekommende etter all sannsynlighet har lyst til å ligge med deg, er en utbredt idé.

I det minste at du skal henge litt over henne i baren. Kanskje strekke ut hånden og stryke henne litt i midjen.

Les også

– Noen menn har en ovenfra og nedad-holdning og behandler kvinner som laverestående.

Alle vet at serveringsbransjen er stedet hvor anstendigheten går for å drikke seg full og bli frekk.

Det er ikke bare seksuell trakassering som er problematisk, og det er absolutt ikke bare kvinner som rammes. Mange av episodene handler enkelt og greit om manglende folkeskikk og respekt for andre mennesker.

En ung kjekkas ropte for noen år siden at jeg var en hore foran en hel restaurant da jeg sa han var for full til å bli servert.

En fyr fra et utdrikningslag spurte om det var mulig å få spise sushi av den nakne kroppen min, til stor applaus fra resten av gutta.

En næringslivsleder sa som en del av talen sin at han ikke måtte drikke så mye, for han håpet å få en blowjob av servitøren på slutten av kvelden.

Dommen fra tingretten kan bidra til at man føler seg mindre sårbar.

Å ta grep om en slik situasjon er ikke alltid så enkelt som man kanskje skulle tro. Når man allerede befinner seg i servicemodus, er det siste man vil å begynne å kjefte på gjestene. Selv når det egentlig er nødvendig.

Ansatte i serveringsbransjen er også ofte unge. Å skulle ta kontrollen i en situasjon hvor gjestene gjerne er pengesterke, eldre enn deg og i flertall, føles ikke nødvendigvis naturlig.

Her kommer arbeidsgivers ansvar inn. Å være trygg på sin egen myndighet til å gripe inn i ubehagelige situasjoner, er helt avgjørende for å tørre.

Hva som er over grensen, må ansatte selv få bedømme. Deretter må de vite at ledelsen støtter dem.

En tidligere kollega kom en gang og sa at to mannlige gjester hadde dyttet en kost i bakhodet hennes mens hun ryddet på uteserveringen, for så å spørre om ikke hun ville komme å sitte litt med dem. Hun var usikker på om dette var noe hun burde reagere på.

Her er det noen som ikke har gjort jobben sin.

Så langt har ansatte vært prisgitt den enkelte leders varierende tolkning av hvordan et varsel skal behandles.

Saken fra tingretten er et typisk eksempel. Da den første lederen på arbeidsplassen til kvinnen ble varslet om situasjonen, tok han grep ved å utvise de aktuelle kundene.

Etter et lederskifte forverret imidlertid situasjonen seg igjen. Den nye sjefen mente det var «ubehagelig å snakke med» kvinnen på grunn av varslene, og mente dessuten at situasjonen var uholdbar – den ene kunden var nemlig blant virksomhetens viktigste.

En slik vilkårlighet er det nok dessverre mange som kjenner seg igjen i. I serveringsbransjen ligger forholdene spesielt godt til rette for varierende grad av indrejustis.

Les også

Eirin Eikefjord: – Lærdom fra en hagefestmatador

Ikke bare er hele bransjen godt marinert i et mer eller mindre bærekraftig alkoholkonsum og frekke replikker. Det er jo sjarmerende nok, for oss spesielt interesserte.

Rundt enkelte barer og restauranter utvikler det seg også store vennskapskretser. Både ansatte og gjester knytter mye av identiteten sin til slike miljøer, og mange får venner for livet.

Denne fine kulturen er noe av det beste med å jobbe i serveringsbransjen. Samholdet er uvurderlig.

Problemet oppstår den dagen noen er ufin mot deg, og samtidig kompis med sjefen.

«Han er egentlig veldig grei altså, han blir bare litt idiot når han drikker.»

Å være den som varsler er aldri enkelt, men spesielt kinkig blir det når det oppleves som om det er varselet som utløser dårlig stemning – ikke trakasseringen i seg selv.

Når det å ta et varsel alvorlig er en udiskutabel del av sjefens arbeidsoppgaver, føler man seg fort litt mindre til bry.

De fleste steder hvor jeg har jobbet, har jeg heldigvis opplevd nulltoleranse for trakassering, selv om den praktiseres med varierende konsekvens. Andre steder har svaret vært at «litt må du tåle» når jeg ber om å få slippe å ha ansvaret for et spesielt ubehagelig bord.

I dag vet jeg bedre: det må jeg faktisk ikke. Plutselig har jeg retten på min side også.