Det store skolesviket

Det kan godt tenkes at skole for seksåringer er en elendig idé. Men diskusjonen må basere seg på mer enn ideologi, hysteri og synsing.

Det føltes som å bli bundet med kjetting, sier en gutt på 12 år. Han snakker om å begynne i 1. klasse, i VG.

En annen gutt beskriver de to første skoleårene med tre ord: Dumt. Kjedelig. Vondt. Etter noen år klappet han sammen med uforklarlige smerter. En tredje gutt kaster opp om morgenen og har pustevansker i timen.

Dette er opprivende historier som viser at noen barn har det fryktelig kjipt på skolen. Problemet er at slike enkeltopplevelser blir tolket inn i en ideologisk fortelling om at skole for seksåringer er skadelig idioti.

Det er 21 år siden seksåringene ble inkludert i det norske skolesystemet, først gjennom «Reform 97» og så det såkalte «Kunnskapsløftet».

Det er all grunn til å være kritisk.

Seksårsreformen var et produkt av politisk dragkamp og lodne kompromisser. Høyresidens kompetansehunger sto mot venstresidens frykt for tapte barndommer. Til slutt spant utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) frontene sammen gjennom slagordet «Lek som læring».

Reform uten innhold, lærere som ikke kan leke, gutter som sliter, lokale forskjeller, altfor «skolete» skole, tungt testfokus, ingen resultater. Omtrent slik lyder tilbakemeldingene.

Problemet er at det ikke finnes noen sikker og systematisk kunnskap. Ingen vet hvordan de minste har det, og om barn faktisk lærer mer enn før. Før sommeren bestemte Stortinget at seksårsreformen skal evalueres. Det er helt nødvendig.

I mellomtiden har VG gransket skolehverdagen til landets førsteklassinger, under den mildt sagt ladede vignetten «Skolesviket».

«Barnepsykiatere, forskere, lærere – og barna selv – forteller om hvordan prestasjonspress, stress og timevis med stillesitting allerede fra førsteklasse skaper frykt og skolevegring», konkluderer artikkelserien.

Lærerne «slakter» skolen. Barnepsykiatere «slår alarm». Stadig flere barn blir visstnok innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Psykiaterne gir prestasjonspresset i skole og barnehage skylden.

Problemet er at konklusjonene er preget av synsing og anekdotiske bevis.

«Dagens skole for seksåringene slaktes av menneskene som skal sette skolen ut i livet», skriver VG.

De viser til «den første omfattende kartleggingen» av hva lærerne selv mener.

Denne banebrytende kartleggingen er en spørreundersøkelse Respons Analyse har gjort blant 987 lærere. Til sammenlikning er det over 67.000 lærere i den norske grunnskolen. Det kan jo tenkes at det finnes flere meninger i lærerstanden.

«Dommen er knusende: Nesten alle mener elevene har for mye teori og for lite lek på skolen», skriver VG.

I forhold til hva? Det lærerne personlig mener er riktig? Eller det nivået som er bestemt? Og er teori nødvendigvis en uting? Det kommer jo an på hvem du spør.

44 prosent av de spurte er dessuten helt eller delvis enig i at det er god tid til lek. Dermed er «slakt» kanskje å ta litt hardt i.

VG har også målt og sammenliknet aktivitetsnivået til barnehagebarn og førsteklassinger.

Konklusjonen er at tiden ungene var i moderat til høy aktivitet sank med 30 prosent mellom barnehage og skole, mens stillesittende tid økte med 24 prosent.

Den prosentvise økningen høres jo dramatisk ut. Men forskjellen i reell tid er henholdsvis 13 og 30 minutter.

Det fremstår ikke akkurat som noen umiddelbar krise at ungene sitter stille i 30 minutter mer første halvdel av dagen. Målingen viser dessuten at forskjellen på SFO og barnehage er betydelig mindre. Mange begynner også med idrettsaktiviteter ved skolestart. Det er ikke unaturlig å anta at aktivitetsnivået jevner seg ut gjennom dagen.

Det kan godt tenkes seksåringer ville hatt det bedre i barnehagen, iallfall med den kvalitet og barnehagedekning som finnes i dag. Problemet er at det er vanskelig å finne noen sikre svar.

Elevundersøkelsen, hvor ungene rapporterer om trivsel og læring, begynner ikke før i 4. klasse. Kartlegging av lesing og skriving skjer fra første klasse, men det finnes ingen sikker kunnskap om hvordan de minste elevene opplever skolehverdagen.

Alle standardiserte tester følger klassenivå, og effekten av tidlig skolestart er dermed vanskelig å isolere, som NHH-professor Katrine Løken forklarer i DN.

Viljen til å klandre seksårsreformen for en haug med skolerelaterte vansker er likevel nokså utbredt.

Mediedekningen er ofte preget av skremselspropaganda og triste enkeltskjebner. Dermed får man inntrykk av at stressnivået i skolen er formidabelt og utålelig.

Slike saker må leses med en rekke forbehold. Det er fortsatt er stor ideologisk uenighet om skolepolitikk. Det er fristende å klandre systemet når noen sliter. Barnepsykiatere møter som regel flere syke enn friske barn. Lærere er ikke hundre prosent nøytrale. Media liker å skrive om slakt og krise.

Det alarmistiske fokuset på stress og mistrivsel underslår et viktig, og betydelig mindre tabloid, aspekt: For mange, kanskje det store flertallet, kan tidlig skolestart og mer fokus på kunnskap faktisk være positivt.

I en offentlig skole må det nødvendigvis være en felles standard, og det vil alltid være noen som ikke passer inn.

Det er forferdelig at barn mistrives så fundamentalt på skolen at de blir fysisk syke av det, og det er naturlig å lete etter forklaringer. Men det finnes mange andre årsaker til skoleproblemer og stress og ADHD-diagnoser enn tidlig skolestart.

Hverdagen til norske elever må diskuteres kritisk. Men det må skje basert på fakta, ikke synsing og kjipe enkeltopplevelser.

Presisering: I en tidligere versjon av artikkelen, sto det at det er uklart hvor mange som har svart på lærerundersøkelsen. Denne setningen er nå strøket. Ifølge VG er 987 det antall lærere som har svart på kartleggingen, og angir ikke hvor mange som har mottatt den. Undersøkelsen er kun sendt til lærere som har undervist i første klasse de siste tre årene, det vil si 10.000 lærere.