Oppgjøret med terroren

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne? Og hva med barna deres? Det internasjonale samfunnet har ikke noe godt svar.

HVA MED BARNA? Hva skal skje med fremmedkrigerne nå som IS er utmanøvrert. Skal de få komme «hjem»? Skal de straffes der de er? Og hva med barna, spør kommentator Eirin Eikefjord.

RODI SAID / X03675

For fire år siden dro Shamima Begum (19) fra London til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS.

Hun dro sammen med to venninner, hun var bare 15 år, og få uker seinere giftet hun seg med en nederlandsk IS-kriger. Forrige uke fødte hun sitt tredje barn, i en flyktningleir i Syria.

Shamima Begum angrer ingenting, men nå vil hun hjem til England. Selvsagt vil hun det. Livet med et nyfødt spedbarn i en fullstappet flyktningleir i Syria er et marerittaktig utfall av den romantiske drømmen om Kalifatet.

«Mange folk burde ha sympati med meg på grunn av alt jeg har vært gjennom», sier Begum i et intervju med Sky News. Hun var jo «bare en husmor».

Saken har ført til debatt om hva som skal skje med fremmedkrigerne nå som IS er utmanøvrert. Skal de få komme «hjem»? Skal de straffes der de er? Og hva med barna?

Les også

Koner av kalifatet

Syrias rettssystem er på ingen måte i stand til å håndtere slike saker på lang, lang tid. Den internasjonale verktøykassen er også ganske skral.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag ble opprettet for å stille krigsforbrytere til ansvar, men er ikke aktuell som noe IS-tribunal.

Syria er ikke medlem, og kan bare bli henvist til domstolen gjennom FNs sikkerhetsråd. Det har både Russland og Kina blokkert for. ICC går dessuten etter lederne, og er ikke interessert i saker mot alminnelige IS-medlemmer, ifølge Joanna Nicholson, postdoktor ved Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet.

Et annet alternativ er å opprette såkalte ad hoc-tribunaler, etter modell fra oppgjøret etter massakrene i Jugoslavia og Rwanda.

Spesialdomstoler krever også mandat fra Sikkerhetsrådet. Dessuten er de både kostbare og kompliserte.

Ifølge Nicholson er det ikke sterk nok internasjonal vilje til å gjennomføre noe sånt i Syria nå. Tribunalene i Jugoslavia og Rwanda ble opprettet i et helt annet geopolitisk klima, og den gang var USA en sterk pådriver. Så lenge verken FN eller andre sterke krefter pusher på, kommer det neppe til å skje.

Storbritannia har foreløpig løst floken ved å frarøve Shamima Begum statsborgerskapet. Det er den feigeste av mange dårlige løsninger.

«En kvinne som var født i Storbritannia, oppdratt i Storbritannia og radikalisert i Storbritannia blir nå behandlet som noen andres problem», skriver The Guardian på lederplass.

Selv om Theresa May fikk gjennom at terrormistenkte kunne gjøres statsløse, hviler beslutningen på tynt juridisk grunnlag.

Vedkommende skal helst utgjøre en fare for rikets sikkerhet. En barselkvinne i en syrisk flyktningleir er neppe noen akutt trussel mot Her Majesty’s Empire.

Det finnes ytterliggående krefter som vil gå enda lengre, blant annet britenes forsvarsminister Gavin Williamson. Han mener IS-rekrutter skal jaktes ned og drepes. Det andre ytterpunktet er de som mener rehabilitering trumfer rettsforfølgelse, særlig for de unge som dro av «naivitet».

Menneskerettsadvokat og jussprofessor Philippe Sands er av dem som tar til orde for å behandle IS-medlemmene sak for sak. Da kan man ta hensyn til at de var mindreårige, og hva de faktisk gjorde i Syria.

Det er forskjell på å lage mat og hogge halsen av vantro.

Uten noen internasjonal løsning, er det slik oppgjøret med IS vil foregå. Enkeltstater som Norge og Storbritannia og Frankrike og Irak må finne ut hvordan de skal håndtere statsborgere som vender tilbake, eller som har strandet i ulike flyktningleirer.

Det betyr mangel på overordnede føringer, og at oppgjøret blir nokså tilfeldig.

Irakiske myndigheter og kurdiske selvstyremyndigheter har allerede arrestert og tiltalt tusenvis av IS-medlemmer. Men som Agendas Sylo Taraku peker på, mangler en nasjonal strategi for rettsoppgjøret. Rettssikkerheten blir gjerne deretter.

I Irak kan medlemskap i en terrororganisasjon bety dødsstraff, og det stilles ofte lave krav til bevisføring, som Taraku skriver.

Vestlige rettsstater bør ikke tørre å satse på at sakene løses lokalt.

Rundt 100 kvinner og menn har reist fra Norge for å slutte seg til IS, ifølge PST. 40 har returnert, eller oppholder seg i et tredjeland. Den mest kjente er Aisha Shezadi fra Bærum. Hun vil gjerne komme hjem.

Både Høyre og Frp har tatt til orde for å ta statsborgerskapet fra folk som «truer nasjonale interesser». Planen var å overlate beslutningen til Kunnskapsdepartementet, uten å involvere noen domstol. Slike administrative avgjørelser åpner for vilkårlig avstraffelse, og forslaget ble med god grunn stemt ned av Stortinget.

Nå har statsminister Erna Solberg (H) og justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) sagt at norske IS-krigere har rett til å komme tilbake til Norge, men de risikerer å bli straffeforfulgt.

Hittil gjelder det ti personer. Det kan fort bli flere.

De fleste som kommer hjem, går langt i å bagatellisere handlingene sine. Det er ikke bare Shamima Begum som hevder at hun «bare var en husmor».

I januar startet rettssaken mot den første kvinnen i Norge som er tiltalt for terrorvirksomhet. Ifølge tiltalen var hun på vei fra Nordfjordeid til Syria for å gifte seg med en IS-kriger.

I retten brukte professor Brynjar Lia uttrykket «enablers of jihad» – terrorens tilretteleggere – om disse kvinnene. Den norske påtalemyndigheten argumenterte knallhardt for at kvinnene var en forutsetning for terroristgruppens fremtid og overlevelse. Uten noen til å lage mat, lage barn og stelle hjemme, vil ingen stat fungere. Kvinnens rolle i IS var vel så viktig som krigerens, og de må straffes deretter.

Det er lett å følge den logikken.

Det største og viktigste problemet er likevel ikke løst: Hva skal skje med barna?

Å ta statsborgerskapet fra foreldrene, gjør uskyldige barn statsløse, og tvinger dem til å vokse opp under elendige forhold. Å fengsle foreldrene, gjør barna foreldreløse i praksis. Å la være å gjøre noe, kan også vise seg som en farlig løsning.