Den 18. mai er dagen for tusen tomflasker på kjøkkenbenken og pølsebrød i gatene, men også uro i magen. I år ble oppkjøringen til folkefesten preget av en virkelighetsorientering vi kanskje trenger.

Er det greit at noen henger bunaden igjen hjemme fordi de frykter å bli hetset? Er 17. mai i ferd med å bli en dag for illeluktende nasjonalisme?

Det får vi virkelig ikke håpe. Men debattinnlegget fra journalist Camilla Ahamath her i BT fikk mye oppmerksomhet, bare et par dager før «den søttendes».

Hun skrev følgende hovedsetning: «Jeg orker ikke tanken på hva jeg utsetter barna mine for ved å gå med bunad på 17. mai».

Flere andre har de siste årene fortalt likelydende historier. I Ålesund ble en afrikansk far og hans to barn i 17. mai-toget hetset av to eldre fruer. I Stavanger fikk Ap-politiker Sahfana M. Ali hatsk kritikk etter å ha vist seg frem i Frafjord-bunad med spesialsydd hijab til.

Kombinasjonen mørke hudnyanser og norske nasjonalsymboler ser ut til å bringe ut det verste i enkelte mennesker.

Historiene skaper frykt og usikkerhet, og forsterker en del andre faktorer som gir 17. mai en litt annen valør enn før. Blant eksemplene finnes de årlige omkampene om det skal tillates utenlandske flagg blant barn i 17. mai-togene.

I Larvik har Høyres representant Terje Anthonsen trukket seg fra 17. mai-komiteen, fordi komiteen ikke ville nedlegge forbud mot flagg fra andre land.

Så har du blogger Karine Haaland, som tidligere i uken begikk karakterdrap på seg selv, i sin faste spalte i Nettavisen. Hun skrev: «Et sikkert tegn på at 17. mai nærmer seg er at NRK setter ut sin årlige tradisjonsrike rasistfelle.»

Haaland mener NRK bevisst setter programledere med brun hud til å lede 17. mai-sendingen for å provosere gode nordmenn, som ramler ut av buskene i vilt raseri over mangelen på hvithet i statskringkastingen på nasjonaldagen.

Programleder Noman Mubashir omtaler hun som «tullemuslim», og oppfordrer ham til ikke å la seg «bruke av NRK».

Innlegget er godt over grensen for rasistisk og hylende konspiratorisk, og bekrefter mistanken om at grensen for slike ytringer i norsk offentlighet har flyttet seg.

Skribenter på ytterste høyre- og venstrekant både vil og bør bruke offentligheten og debattarenaene, for det viser det moderate flertall at slike holdninger finnes i samfunnet. Noen ønsker seg faktisk totalitær politikk. Andre ønsker utrolig nok etnisk rensing i Norge.

Å møte slike stemmer med moralisme eller sensur vil bare forsterke veggene i de ekstremes ekkokamre, og gjøre korrigerende stemmer enda vanskeligere å høre.

Men det er lov å spørre tidens store spørsmål: Hvor kommer raseriet og den møkkete rasismen fra?

Forskere, kommentatorer, akademikere, debattanter og politikere viser til en perlerad av faktorer som slår inn samtidig i vestlige samfunn, deriblant Norge.

Det handler om økt innvandring, mangel på integrering, større økonomiske forskjeller, avmaktsfølelse, internett, sosiale medier, den liberale elitens arroganse, massemanipulasjon, skamløs politisk opportunisme og særdeles kort historisk hukommelse.

Til sammen skal dette ha gitt oss alt fra Brexit og Donald Trump til nettroll og falske nyheter. Hvor det kan ta oss i årene som kommer, er ikke hyggelig å fantasere om.

I avisen The Guardian skriver spaltist Zoe Williams om en litt annen teori. Hun mener at samfunnet akkurat nå nesten er besatt av raseri.

Frem fra akademia henter hun teorien som kalles «cliodynamikk». Den ble utviklet av forskeren Peter Turchin ved New York University for mindre enn tyve år siden. Den går i korthet ut på å bruke matematiske formler for å kartlegge mønstrene i større historiske hendelser eller trender.

Turchin hevder at du kan se repeterende mønstre av fenomener som preger samfunnet. Omfattende raseri, vold og misnøye ser ut til å nå sine høydepunkter hvert femtiende år:

Fra 1860-70-årene (Den fransk-tyske krig), 1910-20-årene (Første verdenskrig), 1960-70-årene (borgerrettighetsbevegelsen og opprøret i 1968) – og dagens ville ferd med populisme, Putin, Trump og autoritære spøkelser over alt.

Slike syklus-topper er aldri behagelige, men de kan føre til gode ting, skriver Zoe Williams. Stemmerett, kvinnefrigjøring og menneskerettigheter har alle vært resultat av protest og opprør.

Vi må kanskje gjennom denne kulingen av raseri og bigotteri nå i 2018 for å rense luften. Eller viktigere: For å mobilisere motkreftene.

Forhåpentlig våkner alle de med gode reflekser, som ser at raushet og inkludering er veikartet til et bedre samfunn. Ikke utestengelse og pinetrange krav til uniformering og hudfarge.

Spesielt ikke på 17. mai.