Jomfrufødsler og annen verdiforankring

For meg finner årets mest spennende teaterpremiere sted på mandag. Det blir både første og siste forestilling, skriver Torgrim Eggen.

Publisert Publisert

TORGRIM EGGEN

Datteren på seks skal nemlig opptre i klassens julespill, og fra rollen som umælende engel i fjor — da showet ble oppført i staselige kirkeomgivelser i Nice - har hun avansert til den kvinnelige hovedrollen: jomfru Maria.

Her blir det pugging og neglebiting i helgen. Maria skal memorere replikker som: «Josef, ser du den stjernen der borte?» Hun skal være troverdig trett og sliten etter den lange spaserturen til Betlehem (dette har hun for så vidt trent på i årevis alt). Like etter skal hun illudere nybakt og lykkelig mor, uten helt - så vidt jeg vet - å ha en full og dyptgående forståelse av hvordan barn blir til. Men i denne historien går det jo annerledes for seg, uansett.

For alt jeg vet er mandagens Josef - jeg har en mistanke om at han spilles av en viss Mattias, en som «alltid skal kysse og klemme og sånn» - bedre orientert om livets realiteter og teknikaliteter enn tømmermannen fra Nasaret var. Jeg skal holde et øye med denne Mattias.

Voldsomt rørende

Alle foreldre som har overvært en slik forestilling, har varme minner om det. Det er noe voldsomt rørende over å se barn opptre i det mest grunnleggende dramaet vi kjenner, å høre dem stotre fram linjene som sitter som ryggmargsreflekser i oss voksne («Og det skjedde i de dager ...» osv.). Like rørende er det å se enkelte av foreldrene. De klarer ikke helt å holde plassen på benken, men må ned i knestående foran podiet for å sufflere sine håpefulle gjennom forestillingen, som gjaldt det en mulig Oscar. Sitringen som oppstår i salen når en av gjeterguttene kommer ut av det, er sterkere enn det meste vi får fra Hollywood.

Hva er det som rører en mest? Jeg tror det er skjønnheten som oppstår der dypt alvor møter stor naivitet. Jeg kan huske en tåre i øyekroken i fjor da min Maria kom skridende med englevinger og tent lys, og med oppspilte, litt forskremte øyne. I år blir det selvsagt sterkere.

Nå forholder det seg slik at Marias klasse er flerkulturell, som det heter. En av klassevenninnene hennes opptrer - allerede - i hijab. Foreldrene har muligens bedt om fritak fra julespill og slikt.

Muslimsk jomfrufødsel

Prinsipielt trenger de ikke det. Muslimer tror nemlig også på jomfrufødselen, som er et av miraklene Allah utfører for sin profet Isa (altså Jesus). Ifølge noen muslimske kilder ble også Maryam, hans mor, unnfanget uten synd. Sannsynligvis bar hun en eller annen form for hijab også.

Men nå skal ikke jeg sitte her og spikke teologisk flis. Selv om julespillet er både harmløst og vakkert, er selv seksåringer klar over hvorfor denne fortellingen spiller en så sentral rolle i vårt hjørne av verden: Vi feirer at det er Guds sønn som blir født. Og det er muslimene simpelthen ikke enige i.

Dermed går det politikk i barns uskyldige lek med evangeliet. Debatten raser som aldri før, både om KRL-faget i skolen og om kristen formålsparagraf i barnehagene.

Et alvorlig problem

FNs menneskerettskomité uttalte seg om KRL-faget 15. november: Den delvise fritaksordningen er i strid med foreldres frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse. Da var det ikke gått mange ukene siden statsminister Bondevik snakket om sin drøm om å eksportere KRL-faget til resten av verden, som «et ledd i kampen mot terror».

Når hans partileder Dagfinn Høybråten møter kritikk, snakker han om «krefter som arbeider for å bygge ned en tusenårig kulturarv». I Utdanningsforbundet, av alle steder! Bondevik modererer seg til å si at denne ondskapen har rot i Human-Etisk Forbund.

Vi har et svært alvorlig problem i Norge, nemlig en sammenblanding av religion og politikk. Som i Iran, eller i Osama bin Ladens idealstat. Det er ikke så vanskelig å finne roten til problemet heller: Grunnlovens § 2 og statskirken. Fjerner vi den, faller resten fra hverandre av seg selv.

Jeg skulle så gjerne ønske at førsteklassingene fikk beholde sitt julespill om Jesu fødsel. Det er magisk og berikende, trolig også for dem med annen kulturbakgrunn. Men når kristne med behov for å politisere Jesus og misjonsbefalingen klamrer seg til makten, og nekter å fire en tomme i saker der de tidligere har «seiret», blir selv noe så enkelt umulig.

Konflikten har bare to mulige utganger: enten blir julespillet obligatorisk, eller det blir forbudt. Begge deler blir etter min mening like trist.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Her står køen langt nedover fortauet: - Vi trenger at folk tar ansvar

  2. Bilbergeren: – Bileieren sier sjåførens kone må selge privat­bilen for å betale regningen

  3. Skulder ved skulder blir lov på buss og bane

  4. – Vi må kanskje tappe ned bassenget for å finne årsaken

  5. Politiet: De to som var i bilen blir beskrevet som uskadet

  6. Mattilsynet: Drep flekkbåndsneglen