Nato bør få et kommandosenter i nord

Norsk forsvarsstrategi i krig er basert på at norske og allierte styrker skal ledes fra Italia og Nederland. Å tro at det skal fungere optimalt, er naivt.

LEKEKRIG: Nato synes å planlegge for at krig i ett område ikke vil spre seg, altså at alliansen vil slippe å slåss på mange fronter samtidig, skriver gjesteskribent Ståle Ulriksen. Gorm Kallestad / NTB scanpix

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

Et av slagordene for norsk forsvarspolitikk er at «Norge er Nato i nord».

Det må Norge være, for Nato som sådan har ingen hovedkvarter nord for M25, ringveien rundt London.

Natos militære kommandostruktur under den kalde krigen var stor og kompleks. På det øverste nivået var ansvaret delt mellom et hovedkvarter for Europa og et med ansvaret for Atlanterhavet.

I Europa var styrkene organisert i tre regioner, en i Middelhavsområdet i sør, en i det sentrale Europa og en i nord.

Allied Forces Northern Europe (Afnorth) omfattet Norge, Danmark og Schleswig-Holstein og de tilstøtende havområdene.

Kommandoen eksisterte fra 1951 til 1994.

Les også

Triksing med forsvarsbudsjettet

Fra 1962 rådet Afnorth over tre underkommandoer:

  • Allied Forces North Norway som hadde hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø, der Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) holder til i dag.
  • Allied Forces South Norway var på Jåttå i Stavanger, der Forsvarets Fellesoperativt hovedkvarter lå til det ble erstattet av FOH i 2009. I dag har Nato sitt Joint Warfare Centre på Jåttå. Det har ingen operative oppgaver.
  • Allied Forces Baltic Approaches (Baltap), som hadde ansvaret for Østersjøen, Danmark og Nord-Tyskland. Hovedkvarteret var på Karup på Jylland.
Les også

Ståle Ulriksen: Endring i nord

I 1991 hadde Nato 33 operative hovedkvarter. I dag er det bare syv igjen.

Bare to av disse, Brunssum i Nederland og Napoli i Italia, er fellesoperative hovedkvarter som kan lede strid på land, i luften og på havet. Nato har altså beholdt en viss kommandostruktur i Middelhavsområdet og i Sentral-Europa. Men det er ingenting igjen i Norden.

Både Brunssum og Napoli skal kunne operere i nord også, men det er ikke lett. For det første skiller normalsituasjonen mellom styrkene i nordområdet skiller seg også kraftig fra den man finner rundt Østersjøen og Svartehavet.

Forståelsen av hva som er normalt er helt avgjørende for hvordan man håndterer en krise.

Nordområdene skiller seg også sterkt både fra det sentrale Europa og Middelhavsområdet når det gjelder topografi, klima, lysforhold og infrastruktur. Den potensielle motstanderen har også en helt annen styrkestruktur i nord enn lenger sør.

Slike ting er helt avgjørende for hvordan man fører krig.

De eksisterende Nato-hovedkvarterene har lav kompetanse på alle disse feltene. Det eneste hovedkvarteret i alliansen som har slik kompetanse er FOH, altså det norske nasjonale fellesoperative hovedkvarteret.

Dessuten vil alle Natos hovedkvarter få nok å gjøre i sine egne kjerneområder om en krig med Russland virkelig skulle bryte ut vil.

Faren for at en krig skal bryte ut mellom Norge og Russland er liten, det er mer sannsynlig at en krig mellom Russland og Nato et annet sted sprer seg til nordområdene.

Dette kalles horisontal eskalering. Nato er ikke dimensjonert for noe slikt.

Les også

– Det beste man kan si om dette besøket er at ingen ble uvenner

Alliansen synes å planlegge for at krig i ett område ikke vil spre seg, altså at Nato vil slippe å slåss på mange fronter samtidig.

Under øvelse Trident Juncture 2018 kriget for eksempel litauiske styrker i Norge, mens det var dyp fred på grensen mellom Litauen og det oppdiktede landet som liknet på Russland.

Særlig!

Det mest sannsynlige scenarioet for krig i nord ser altså ut til å ha blitt definert bort.

Les også

Ståle Ulriksen: Ny runde i forsvarsdebatten

Det er FOH på Reitan som skal lede norske styrker i strid, men bare frem til Nato kommer til hjelp. Under Trident Juncture ble FOH redusert til et hovedkvarter for vertslandsstøtte og sikkerhet i de bakre linjer.

Det er viktige oppgaver. Men det var Natos fellesoperative hovedkvarter i Napoli som ledet striden, og det maritime hovedkvarteret i Northwood som tok kontroll på havet.

Slik burde det ikke være.

Å basere norsk strategi på at ledelsen av norske og allierte styrker skal overlates til et av disse hovedkvarterene er i beste fall naivt.

I et scenario med horisontal eskalering vil ikke Nato kunne forsterke Norge med store styrker før det har gått veldig lang tid. Likevel vil det kunne komme mindre avdelinger som kan ha stor verdi for Norge.

Da vil det bli opp til Norge å lede disse styrkene og å skaffe den etterretning, og antakelig også de forsyninger, som de styrkene trenger.

Det betyr at Forsvarets operative hovedkvarter må styrkes og helst få en status som Nato-kommando i nord.

Les også

Betaler fregattregning på 702 millioner kroner

Sverige og Finland er ikke medlemmer i Nato. Men i løpet av de siste årene har samarbeidet med alliansen blitt veldig omfattende. Det finnes også mye og godt praktisk samarbeid mellom norske, svenske og finske styrker.

Våre naboer har deltatt med store styrker i øvelser i Norge, og de har invitert styrker fra mange Nato-land til å øve hjemme hos seg.

Det ville vært helt naturlig og svært nyttig for alle parter om både svenske og finske offiserer, i tillegg til våre tradisjonelle allierte, var integrert i et «norsk» Nato-hovedkvarter.

Om Norge gjøre et slikt grep må vi sørge for at Forsvaret både er troverdig hjemme, og i stand til å hjelpe gamle og nye allierte ute.

Det vil imidlertid kreve at Norge tar ett skritt frem i alliansen og påtar seg reelt ansvar.

Tør vi det da?