Vi trenger denne plassen for kompromissløs ytringsfrihet

Bergen internasjonale litteraturfestival er blitt en skikkelig øyeåpner.

Denne møkkaværshelgen har jeg hørt ting som har gitt meg lyst til å både spy, gråte og le.

Bergen Internasjonale Litteraturfestival (LitFestBergen) har hatt besøk av forfattere som står midt i tidens mest omtalte konflikter. De gjør det med mot, verdighet og livskraft som får bleikinger som meg til å bli både skamfull og provosert.

Skamfull, fordi jeg innser hvor dårlig informert vi er noen ganger. Provosert, fordi sterke krefter ønsker å hindre disse forfatterne å snakke fritt.

For oss journalister er LitFestBergen ekstra viktig, fordi vi en sjelden gang møter levende øyenvitner og førstehåndskilder fra verdens mest omtalte konfliktområder.

Noen av forfatterne på festivalen har vært utsatt for krig, kamp og undertrykkelse selv, og besitter god evne til å fortelle om alt de har sett. De er et korrektiv til selvrettferdige makthavere og manipulatorer.

Khaled Khalifa er et eksempel på dette. Han er en av Syrias mest kjente forfattere, og brukte litt av tiden på LitFestBergen til å fortelle om boken «Døden er et slit».

Og om hvorfor han fremdeles velger å bo i hovedstaden Damaskus, med livet hengende i en tynn tråd.

Khalifa har brukt flere av sine bøker til å skildre hva tilhørighet egentlig er. Han vokste opp i en landsby nær Aleppo, byen som nå ligger i ruiner etter ni år med krig.

Han skildrer folk, hus, lukt og smak og skjebner, som om han ønsker å rekonstruere hva denne tilknytningen består av.

På den måten forklarer han også de store personlige kostnadene ved å miste tilhørighet. Å menneskeliggjøre flukt fra krig på denne måten er tankevekkende.

Spesielt for oss som bor i et land der debattene om fenomenet «flyktningstrøm» ofte handler om at det først og fremst er en trussel mot vår egen velferdsstat.

Den palestinske forfatteren, advokaten og politiske aktivisten Raja Shehadeh gjør også sterkt inntrykk. Han er en verdifull informatør om hva som egentlig foregår bak de israelske murene.

Shehadeh har arbeidet for menneskerettighetene i de okkuperte områdene siden 1970-tallet. Det har vært en tung jobb.

I boken «Going Home» fra i fjor beskriver han hvordan det er å vandre rundt i byen Ramallah på Vestbredden og besøke hus han har bodd i tidligere i livet.

Byen er fullstendig transformert. Før var den fruktbar og livlig, omgitt av verdifullt jordbruksland.

I dag er den omringet av ulovlige bosettinger, og nedstengt av de forhatte israelske gjerdene, murene og sjekkpunktene, der palestinerne blir ydmyket, hver eneste dag.

– Okkupasjonen påvirker alle aspekter av livet mitt. Jeg kan ikke gå ut uten å bekymre meg for vold og angrep, sier forfatteren.

Han forteller om fortvilelsen over at USA konsekvent støtter denne apartheidpolitikken, som skiller familier og ødelegger palestinernes levevilkår.

Vi kan bare ane hvor provoserende amerikanernes nye «fredsplan» må være for ham. – Alt er blitt verre under Trump, avslutter Shehadeh.

Møtet med den amerikanske borgerrettsforkjemperen Linda Blackmon Lowery handler også delvis om tiden etter at Trump vant presidentvalget i 2016.

Hun forteller om oppveksten i Selma, Alabama på 1960-tallet, et totalt segregert samfunn, der de fargede fremdeles kjempet for stemmerett, 100 år etter at borgerkrigen skulle gjøre dem til likeverdige borgere.

Lowery var en av de yngste som deltok i Martin Luther Kings marsj fra Selma til Montgomery i 1965. Hun har synlige arr, ni sting i pannen og over tjue i bakhodet, etter å ha blitt slått ned av delstatspolitiet i Alabama.

En anekdote gjør spesielt sterkt inntrykk. Det var da Lynda var syv år og dro til byen med sin far for å kjøpe søndagskjole, en gang på 1950-tallet. Hvor stolt hun var over sin høyreiste og stolte far, så stilig med hatt og frakk.

Helt til de støtte på en liten jente, yngre enn Linda, som ropte etter ham: «What do you want, nigger?»

Faren falt sammen, taus, nedbrutt, ugjenkjennelig, hatten i hånden. – Den dagen mistet jeg faren min, sier Lowery, gjennom gråt og tårer. Noen inntrykk slipper ikke taket.

For Lowery er Donald Trump tilbakeslagets president. Han er rasistenes, Ku Klux Klans, de høyreradikale nasjonalistenes og det hvite hatets president.

Å vite at denne splittende demagogen kanskje blir gjenvalgt til høsten, oppleves som spesielt tyngende.

Derfor er hun så opptatt av at folket må bruke stemmeretten sin nå, akkurat som den gangen for 55 år siden i Selma.

Det er befriende at LitFestBergen ikke handler om å «plassere Vestlandet eller Norge i verden», og at fokuset på den innoverskuende, norske «middelklasselitteraturen» er tonet kraftig ned.

Det gjør festivalen nasjonalt og internasjonalt relevant og viktig, etter bare to års drift.

Bergen og Vestlandet trenger en plass for kompromissløs ytringsfrihet, kunnskap og vilje til å dele de små og store fortellingene om hvordan virkeligheten arter seg andre steder.