Fjorden Cowboys

Oppdrettsnæringen tjener vanvittige summer på å drive fabrikk i fjordene våre. At flere partier sier nei til en egen lakseskatt er uforståelig.

OPPDRETT SKAPER KONFLIKT: – Bransjen fremstår som arrogant og lite lydhør overfor bekymringene fra forskere og tradisjonelle fiskere, mener Anne Rokkan. Fred Ivar Utsi Klemetsen (Arkiv)

At fisk lukter penger, vet alle med tilknytning til kysten, men siden lakseoppdrett for alvor ble etablert i Norge på 70-tallet, har eimen også spredt seg til langt inn i hovedstaden.

Mens den generelle fondsindeksen på Oslo Børs steg med 62 prosent de siste fem årene, har sjømat-indeksen steget med 480 prosent.

Oppdrettsselskapene opererer med en vanvittig høy margin. Det betyr at de tjener mer penger i forhold til hvor mye de faktisk selger enn det som er vanlig i andre bransjer.

En gjennomgang DN har gjort i oppdrettsnæringens årsregnskaper for 2016, viser en resultatmargin på i underkant av 27 prosent i gjennomsnitt.

Selskapet på topp registrerte en margin på nesten 60 prosent. Til sammenligning hadde Equinor, en resultatmargin på omtrent 12 prosent i 2017.

Les også

Lakselobbyistene vant kampen mot lakseskatten

Bransjens enorme lønnsomhet gjorde at Finansdepartementet i april i fjor bestemte seg for å utrede mulighetene for å innføre en såkalt grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen.

Olje, hav og fossefall er det norske folks felles eiendom. Dersom privateide bedrifter skal tjene penger på disse ressursene, bør de betale en form for leie til eierne - altså til oss. Det er dette som kalles grunnrente.

Slik er det allerede i petroleums- og kraftnæringen, der selskapene betaler en ekstra skatteprosent i tillegg til vanlig selskapsskatt.

For petroleum er denne skattesatsen 55 prosent, for vannkraft er den 35. Hvilken skattesats regjeringen vil foreslå på havbruk vet vi ikke ennå, men utvalget har gått inn for å rette skatten mot bedriftenes overskuddsprofitt, og ikke mot selve produksjonen.

Forslaget er ikke akkurat blitt nådig mottatt av bransjen - eller av politikerne.

Så langt har både Venstre, FrP, Sp og Høyre stemt nei til skatten på sine landsmøter. Ap har bestemt seg for å vente med å ta stilling til utredningen er ferdig.

Argumentene mot skatten er i all hovedsak at norske selskaper vil miste konkurransefortrinn og flytte arbeidsplasser utenlands, at skatten vil legge en demper på nye investeringer i bransjen, og at den vil gi mindre verdiskapning.

Mye av dette åpenbart tomme trusler.

Les også

Oppdretterne i Hardanger kan tape kjempebeløp på stempelet som lakselus-verstinger. Nå bruker de 50 millioner på egen forskning.

For det første er det ikke særlig mange arbeidsplasser å flytte.

Hele 84 prosent av norsk laks eksporteres ubearbeidet, noe som vil si at de fleste arbeidsplassene tilknyttet oppdrettsnæringen allerede befinner seg i utlandet.

I 2017 arbeidet 5700 personer med oppdrett av laks og ørret. Til sammenligning sysselsatte næringen «frisering og annen skjønnhetspleie» nærmere 19.000. Ikke et spesielt slagkraftig argument altså.

LUSEBEFENGT: – Næringen er tilsynelatende notorisk dårlig på å rydde opp etter seg. Tonnevis med avføring og fôr dumpes rett i havet. 120.000 tonn lusegift likeså, skriver Anne Aase Rokkan. Hommedal, Marit / Scanpix

For det andre vil en grunnrenteskatt tvert imot kunne øke investeringsviljen i bransjen.

Med en skatt på overskuddet vil man få fradrag for alle investeringskostnader, noe som kan stimulere bedrifter som sitter på gjerdet.

Den største trusselen mot norsk lakseoppdrett er utviklingen av anlegg på land.

Dersom man ikke lenger er avhengig av kyst og fjorder for å drive fiskeoppdrett, mister Norge raskt sitt største fortrinn.

Dette er nok en grunn til å stimulere bransjen til å øke sine investeringer i ny teknologi, for å slippe å bokstavelig talt å stå på bar bakke med fisken vår om noen år.

Til slutt er det heller ingenting som tyder på at skatten vil gjøre det uattraktivt å drive fiskeoppdrett.

I en podcast fra Sysla påpeker professor og prorektor ved NHH, Linda Nøstbakken, at så lenge det er profitt å hente, vil det være ettertraktet å drive fiskeoppdrett.

Til tross for at kostnadene har økt de siste årene, holder prisene seg høye og lønnsomheten svært god.

Professor Mads Greaker ved OsloMet har regnet på hvor mye ekstra profitt næringen egentlig får ved å bruke havet gratis. Han mener denne merverdien ligger på rundt 20 milliarder hvert år.

Med samme skattesats som kraftnæringen, ville det tilsvare syv ekstra milliarder i skatt bare i 2018.

Hvorvidt pengene skal gå til staten eller kommunen er ikke avgjort, men mange mener det ville dempet konfliktnivået i kommuner med oppdrett dersom lokalsamfunnet fikk mer tilbake fra næringen.

Les også

– Oppdrettere som driver dårlig bør fratas konsesjonen

Oppdrettsnæringen har fått massivt med negativ oppmerksomhet de siste årene, og ikke uten grunn.

Næringen er tilsynelatende notorisk dårlig på å rydde opp etter seg. Tonnevis med avføring og fôr dumpes rett i havet. 120.000 tonn lusegift likeså.

Halvparten av den innsamlede villaksen i Hardanger har genetikk fra rømt oppdrettsfisk, og langs hele kysten ligger forlatte plast-merder og går i oppløsning.

Det er overhodet ikke rart at oppdrettsnæringen har hisset på seg store deler av befolkningen.

Bransjen fremstår som arrogant og lite lydhør overfor bekymringene fra forskere og tradisjonelle fiskere.

Når en ser på den vanvittige avkastningen, og har i mente den store miljøkostnaden oppdrett fører med seg, blir det nærmest uforståelig at ikke næringen må betale for å få drive fabrikk i fjordene våre.

En så naiv huseier bør ikke det norske folk være.