Vi burde alle være feminister

Tør du kalle deg feminist?

Publisert:
Marie Amdam
Musiker og student

VERDENSHIT: Den feministiske litteraturen er viktig, mener Marie Amdam. Forfatteren Chimamanda Ngozi Adichies pamflett «We should all be feminists» leses verden rundt. Foto: Sunday Alamba / TT / NTB scanpix

Det tok lang tid før jeg definerte meg som feminist. Kanskje ikke lang tid, men kanskje litt senere enn andre tenåringer i dag. Vi gikk andre året på videregående, hadde spilt et par år i Razika og skulle intervjues av Charlotte Myrbråten til tidsskriftet Fett. Fire jenter på 17 år, hvordan opplevde vi bransjen? Hadde vi opplevd diskriminering? Var vi et feministisk band? Var vi feminister?

Vi så på hverandre, ville i blikkene.

– Ja, vi var vel det …? Eller? Jeg svarte:

«Vi er nok mer feminister i forhold til mange andre folk på vår alder. Folk er generelt så late på en måte. Vi er for likestilling selvsagt. Det er en ulempe å bli kalt jenteband, men kanskje en liten fordel også. Vi får mer oppmerksomhet også, forteller Amdam.»

Les også

Eirin Eikefjord: – Ville barselomsorgen blitt ramponert hvis det var menn som sto for fødingen? Neppe.

Det høres nesten ut som et klassisk politikersvar. Verken ja eller nei. Noe midt imellom. For hva betydde det at vi var «mer feminister i forhold til mange andre på vår alder»? Det måtte vel egentlig bety at «jo, vi er feminister». Og når jeg sa at «Folk er generelt så late på en måte», mente jeg at de manglet politisk bevissthet? Ikke godt å si.

Problemet var bare at jeg vegret meg for å kalle meg feminist. Hvorfor? Fordi jeg var usikker. Fordi jeg ikke følte jeg kunne nok. Kanskje mest av alt fordi jeg var redd for at det ikke var kult. Ble jeg automatisk meldt inn i Ottar straks jeg definerte meg som feminist? Måtte jeg slutte å barbere leggene? Måtte jeg brenne BH-ene mine? Måtte jeg legge gutter for hat?

Jeg var full av fordommer. Heldigvis gjorde spørsmålene til Myrbråten noe med meg. Hun fikk meg til å reflektere over at kanskje det ikke var så ekstremt som jeg skulle ha det til. Sakte, men sikkert begynte jeg å legge merke til ubalansene.

For hvor var alle jentene? Ikke på scenene, men i publikum. Hvorfor ble vi stadig vekk overhørt i samtaler mellom mannlige musikere? Hvorfor klagde folk på at vi ikke var sexy nok på scenen og ba oss ta av oss ullgenserne våre? Hvorfor humret lydfolkene i hjørnet når vi kom til nye spillesteder? Hvorfor trodde gamle menn at de kunne klapse oss på rumpen når vi var ferdig med å spille konserter? Plutselig forsto jeg at det handlet om min egen hverdag. Å definere meg som feminist var helt nødvendig for å holde ut de første årene i musikkbransjen. Jeg trengte selvtilliten. Og den selvtilliten fikk jeg fra årevis med kvinnekamp før meg.

Les også

– Kvinner er ei bi-fortelling i historia

Ta plass, Marie.

Og det gjorde jeg. Tryggheten i å vite at kvinner før deg har tatt plass og sagt fra om urettferdighet og trakassering, gjør deg sterkere. I alle fall gjorde det meg sterkere. Og sikker på at å være feminist handlet om at vi skulle ha akkurat samme muligheter som menn.

Heldigvis har det skjedd en enorm endring de ti siste årene. Feminismen begynner å bli mer og mer stueren. Takket være en internasjonal og nasjonal bevisstgjøring, er feminismen i dag på dagsorden som aldri før. Den feministiske litteraturen er viktig, forfatteren Chimamanda Ngozi Adichies herlige pamflett «We should all be feminists» leses verden rundt, og i Norge har forfatter Marta Breen gjort en formidabel innsats med å belyse feministiske spørsmål på en tilgjengelig, tankevekkende og morsom måte. Det finnes i dag så mange rollemodeller, forfattere, skuespillere og musikere som er stolte av å kalle seg feminister, og gjør kampene sine tilgjengelige for en hel verden. Det åpner opp.

For i dag reagerer jeg når folk ikke velger å kalle seg feminist.

Les også

Fem fakta som viser det fortsatt ikke er likestilling i Norge

Når Sylvi Listhaug sitter på Lindmo og forteller at hun ikke er feminist, blir man kanskje ikke overrasket. Men jeg blir provosert. Er det ikke takket være feminister før henne at mannen hennes kan være hjemme med barna, mens hun er raskt tilbake i ministerjobben etter fødselen? For feminisme er politikk, og flere av regjeringens avgjørelser gjør at feminismens kampsaker tvinger seg frem. De kutter i barselomsorgen, jordmortilbudet blir svekket, og mor og barn sendes stadig tidligere hjem etter fødsel. Kvinnehelsen blir økonomisert og dette er en farlig utvikling. For det er nettopp slike viktige feministiske saker som må jobbes med fremover, og det dukker stadig opp nye.

8. mars-toget i går viste oss at det finnes kvinner og menn i alle aldre som bryr seg om disse spørsmålene. Det er inspirerende. Men vi kan bli flere. Noen skulle gitt meg Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordals fantastiske bok «F-ordet. 155 grunner til å være feminist» den gangen jeg lurte på om jeg skulle brenne BH-er og legge gutter for hat for å bli feminist. Da hadde valget vært enkelt. For om du er i tvil, kan du lese den. Mitt ønske er at boken blir pensum på ungdomstrinnet. Det hadde gjort det åpenbare enda mer åpenbart; vi burde alle være feminister.

Publisert: