Mye skrik og mye gull

Historien om den norske offentligheten er full av fæle kverulanter og beisk meningskamp. Måtte det fortsette.

Publisert Publisert

iconDenne artikkelen er over to år gammel

Denne uken kåret Norsk språkråd frasen «falske nyheter» til årets nyord. Begrepet har satt sterkt preg på Trump-æraen i vestlig politikk, gjort borgerne stadig mer forvirret, og forkvaklet en hel del potensielt gode debatter.

Jeg forstår Språkrådets valg. Frasen er en diagnose over tilstanden i offentligheten, også den norske. Det er der folk ikke lenger snakker med folk, men æreskjeller hverandre på Facebook.

Det er der fakta og folkeskikk ligger for døden, og der posørene danser på bordet, godt heiet frem av sine PR-rådgivere. Alt må ha vært bedre før.

Eller var det? For å forstå hvordan vi er kommet hit, anbefaler jeg å lese boken «Allmenningen – historien om norsk offentlighet», som professor Jostein Gripsrud ved Universitetet i Bergen har vært redaktør for.

Bokens størrelse (658 sider) og vekt kan gi hvem som helst angst. Men den er et verdifullt bidrag til norsk historieskrivning, og en fest å lese.

Her er Norge også sett fra midten og nedenfra, fint belagt med anekdoter og fakta om populærkultur, personligheter og massekommunikasjonens funksjon og dynamikk.

Les også

ÅRETS NYORD: «Falske nyheter».

Og nei. Norsk debattklima var ikke nødvendigvis mildere før. Ekkokamre eksisterte før Norge ble en selvstendig nasjon.

Landets fremste åndsfedre lente seg tungt mot opplysningstidens idealer. Men de var også lettkrenkede, og brukte utskjelling som metode når de følte seg støtt – i egne bøker og tidsskrifter.

Nasjonalskald Henrik Wergeland ble til og med dømt for injurier. I en opphetet strid med redaktør Ludvig Kristensen Daa i 1840, beskyldte han sistnevnte for å være full av «drepende hat, umettelig selviskhet, hyklersk hulhet og falsk patriotisme».

NY BOK: UiB-professor Jostein Gripsrud er redaktør for «Almenningen - historien om norsk offentlighet». Foto: RUNE MEYER BERENTSEN

For øvrig er det interessant å registrere at batteriet av støyende herrer var usedvanlig godt besatt av bergensere: Fra dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) til statsminister Johan Ludwig Mowinckel (1870-1943).

Sistnevntes forgjenger, legendariske Christian Michelsen (1857-1925), brukte sin selveide Morgenavisen til å agitere mot unionen med Sverige, stort sett ved å idioterklære alle av motsatt syn. Morgenbladet-redaktør Christian Friele (1821-1899) ble av meningsmotstandere karakterisert som «ubarmhjertig og grusom». Det var sikkert fortjent.

Boken «Allmenningen» setter denne stridbarheten inn i viktig kontekst. UiB-professorene Martin Eide og Peter Larsen beskriver årene mellom 1840 og 1890 som «Det norske slagsmålsparadis». Fortellingen om vårt nasjonale sinnelag er kostelig, og bør være pensum for alle som ønsker å forstå norsk debatt.

Vi kan gjerne flire litt over at vi som bor her ved sivilisasjonens ytterste iskant er så kokende meningssterke. Men temperaturen i norsk debattklima har historisk vært preget av hva som til enhver tid har stått på spill. Og det er ikke lite.

Les også

SKRIVER OM HERSKETEKNIKK: – Om jeg bruker hersketeknikker selv? Ja!

Fra løsrivelsen fra Danmark i 1814 frem til våre dager går det en glødetråd av engasjement, fra kampen for selvstendighet, nasjonsbygging og «norskdomssaken», til medlemskap i EU og innvandring.

Støynivået i norsk offentlighet kan tyde på at vi er antiautoritære og retthaverske outsidere nærmest av genetisk definisjon.

Utviklingen frem til dagens digitale offentlighet har vært svimlende. Internett har gitt oss muligheter for meningsbryting der absolutt alle kan delta, og kanskje bli hørt.

Men medieteknologien har ingen sjel. I dag er det ofte algoritmene som styrer hvilken informasjon som blir sendt vår vei. Grensene mellom det private og det offentlige er visket ut, og vi er vant til å lese Jens Stoltenbergs tweets og se Sylvi Listhaugs familiefotos.

Medieteoretikeren Joshua Meyrowitz kaller dette «kontekstkollaps». Det er når ulike sider ved våre identiteter blandes på sosiale medier, til en sammenheng der det personlige og intime ikke kan skilles fra et politisk budskap.

De strategiske smarte bruker denne sammensausingen for alt den er verd. Slik kan offentligheten bli lekeplass for de nærsynte opportunistene, der politikk mister sitt innhold, og det å bli gjenvalgt er viktigere enn å skape endring og forbedring.

Forfatterne påpeker at den norske stat faktisk har et ansvar for å berge den norske offentligheten. Det står i Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet, som pålegger politikerne å legge til rette for fri og åpen debatt.

Påpekningen ligner et nødskrik, som om bare staten kan fungere som motvekt til den privateide, digitale offentligheten. Men når offentligheten for en stor del flytter seg til Facebook, virker overmakten noe brutal.

Facebook har en milliard daglige brukere, gikk i fjor med over 20 milliarder kroner i overskudd, men bidrar knapt til det norske fellesskapet med skatt. I Mark Zuckerbergs verden er vi en algoritmestyrt saueflokk, der våre meningsytringer genererer utbytte til selskapets eiere. Ingen hyggelig tanke.

Les også

SKAL SKJERPE SEG: Facebook skal betale skatt til Norge.

Slik ender boken i et dunkelt tonefall, fordi det antyder et og annet om den norske offentlighetens fremtid. Så jeg har noen spørsmål:

Vil fremtiden være preget av Facebook-forførere og Trump-kopier fra dalstroka utafor – kynikere som er mer opptatt av spillet enn av politikkens egentlige funksjon? Vil den norske offentligheten bli permanent splittet og ordskiftet ødelagt? Vil verden bli enklere å bedra?

I så fall: Hjelpe og trøste oss alle.

Forhåpentlig blir det ikke slik. Norsk offentlighet fortjener de engasjerte, de tydelige, de sverdsvingende retorikerne. De som forstår at debatt ikke er konkurranse i hodekapping, men sunn verbal bryting, som kanskje kan gjøre alle litt klokere. Samfunnet er tross alt summen av oss alle.

Dette er ikke tema i boken, naturlig nok fordi «Allmenningen» er historien om hvordan vi havnet der vi er i dag.

En refleksjon over fremtidens norske offentlighet vil kreve 658 sider til. Minst.

Publisert