Makt uten kontroll

Tenk hvis ingen våget å kritisere stortingspolitikere eller statsråder i frykt for represalier? Tenk hvis alle som ble berørt av måten politikerne gjør jobben sin på valgte å holde all kritikk for seg selv, å aldri delta i noen debatt?

Publisert: Publisert:
Trine Eilertsen

Det er selvsagt helt utenkelig. Vårt demokrati bygger på muligheten for å fremføre kritikk i åpent landskap, uten frykt for å bli straffet for det i ettertid. Det er så grunnleggende at vi knapt tenker over det. Politiske ledere er vant til at kritikken kommer fra alle retninger, både utenfra og innenfra organisasjonene de leder, og tar beslutninger i.

To av myndighetene innenfor vår hellige, demokratiske treenighet lever altså under konstant kritikk. Den tredje gjør ikke det. Den tredje heter domstolene.

Maktfordelingsprinsippet er en av byggesteinene i de moderne demokratiene. Prinsippet ble formulert av den franske filosofen Charles Montesquieu midt på 1700-tallet. Statsmakten måtte deles på tre uavhengige organer, som balanserte hverandre ved å ha ansvar for adskilte områder. Slik skulle ingen av myndighetene misbruke sin makt.

Dette var utgangspunktet for systemet med en lovgivende, en dømmende og en utøvende myndighet. Stortinget vedtar lovene, Regjeringen sørger for at lovene blir iverksatt, og domstolen tolker og anvender loven i enkeltsaker.

Domstolens uavhengighet i forhold til regjering og storting er hellig. Men mens både regjering og storting er underlagt andre kontrollmekanismer, blant annet offentlig debatt, kan ikke det samme sies om domstolene. Det merker vi hver gang noen forsiktig prøver å stille spørsmål ved enkeltdommere. Advokater som møter i tingretten våger ikke mene noe om dommerne. De er redde for represalier i form av at klientene deres får dårlig behandling i retten. I tillegg er det i praksis umulig å bli kvitt en dårlig dommer, de er ansatt på livstid. Vi får et system der kritikk mot dommere i praksis er umulig. Det er et alvorlig sykdomstegn for et rettssystem vi ellers liker å skryte av.

I Bergen vil ikke dommerne en gang fortelle hvilken bakgrunn de har. De skjønner åpenbart ikke at det ligger en kontrollmulighet i det også, og at kontroll av enhver maktperson er viktig. Det er helt oppsiktsvekkende at så oppegående folk ikke klarer å se sin egen rolle klarere. Igjen blir spørsmålet hvordan denne elendige selvforståelsen påvirker deres dommergjerning. Det er jo i utøvelsen av den at vi, samfunnet, møter dommerne.

Vi trenger en debatt om åpenhet rundt maktmennesker som dommere, og om rommet for å dyrke en kritisk diskusjon av dommergjerningen. For, som Montesquieu skrev: «all makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt».

Publisert: