Bord til én, takk

Delt glede er dobbel glede, sies det. Men alenelykke slår det meste.

Marvin Halleraker

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Mennesket trenger sosial kontakt for å overleve. Men noen av oss dør også litt om vi ikke får være alene.

For det er med folk som med det meste annet: Det kan bli for mye.

At jeg trives i mitt eget selskap, betyr ikke at jeg misliker folk, eller sliter særskilt med sosiale relasjoner. Skal jeg tro en personlighetstest jeg tok for noen år siden, er jeg særdeles ekstrovert: Av den typen som får energi av å sosialisere.

Helt til kroppen har tatt imot så mye energi fra andre at den trenger en pause. Jeg mistenker at ganske mange har det slik. Det er bare ikke så mange som liker å snakke om det.

Les også

– Unge gutter i damegarderoben er tydelig flaue

En gang i året, sånn omtrent, må jeg være i Bergen for å jobbe, mens familien heller vil være på ferie. Fint for alle, egentlig. Denne uken har vært slik. Folk i samme livssituasjon som meg – gift, ganske små barn og med åpent landskap som arbeidsplass – har en tendens til å reagere spontant: «Gud, så deilig!»

Så hvorfor gjør de ikke det samme selv? Hvorfor sørger ikke flere for nok tid for seg selv?

Alenetid har for lav status, tror jeg. Unntaket er hvis man er en Lars Monsen-type, som krysser et kontinent eller et hav alene. Da er det greit. Men gleden ved bare å henge for seg selv, snakkes det ikke så mye om.

Les også

Nå er vi hektet på hengekøyer

Det meste av hverdagens små og store gleder og problemer dukker opp i samtaler med venner og bekjente. Folk kan lure på hva slags bøker jeg leser, og hvordan jeg får tid til å lese. Vi kan diskutere hvordan vi kommer oss til jobb, og detaljer rundt matlaging og organisering av barns treninger.

Men nok tid til å være alene, hvordan gjør man det? Aner ikke.

Kanskje er det litt vrient å snakke om hvor mye man elsker å være alene. Det kan, tross alt, bli oppfattet feil. Det handler ikke om å trenge tid vekke fra konkrete personer (som ektefelle og barn eller venner), men at man må være unna folk generelt en liten stund.

Dessuten er det mye snakk om ensomhet. Når man vet at det finnes ensomme mennesker rundt en, føles det kanskje taktløst å rope ut at man simpelthen elsker å være alene.

Men det at mange sliter med ensomhet, gjør ikke min eller din alenetrang noe mindre gyldig.

Det amerikanske begrepet «me-time» skader også saken. Alenetid er noe annet enn å sette av tid til seg selv for å fikse negler, stelle håret eller dra på shopping. Det er ikke dulling med seg selv, noe man gjør «fordi jeg fortjener det».

Nei, nok tid til å være alene er et helt annet sted på behovspyramiden enn fine negler.

Det handler ikke om å gjøre noe, i alle fall ikke noe spesielt eller spektakulært. Fraværet av andre mennesker er alt som teller. Det burde være enkelt å få til.

Og det viser seg vanskelig.

Les også

Jeg vil ha barn, men ikke på en planet som ikke tåler det

Det vil si, i en travel hverdag finner folk tid til alt mulig. Ikke minst virker det som om folk klarer å finne mye tid til trening. Der er det mye skjult alenetid. Jeg tror en del folk trener fordi det er en legitim grunn til å være alene.

Et annet sted jeg mistenker at en del mennesker i det stille får utløp for alenetrangen, er i bilen. Bilkø er ille når man er sammen. Når man er alene, er det faktisk ikke så verst.

Synlig alenehet er kanskje mer krevende. Som å gå på restaurant. Å spise skal være en sosial aktivitet. Men jeg anbefaler varmt å ta en tur ut alene. Servicen er stort sett bedre når jeg spiser for meg selv. Kanskje tror servitørene at jeg er ensom og forlatt. Et par ganger har jeg også mistenkt at de har trodd jeg kunne være en matanmelder. Det har vært så mye service at jeg strengt tatt ikke har vært alene.

Å avstå fra sosial kontakt har også blitt vanskeligere det siste tiåret. Når man har fått skrapt til seg litt tid uten selskap, er det så lett å bli fristet til å henge litt i sosiale medier. Er man alene da? Eller er man sammen? Et sted midt imellom, antakelig, som neppe gir fullt utbytte av alenetid.

Det er ikke helt som 1990-tallsklassikeren «Alene hjemme» de gangene jeg har huset for meg selv. Vanligvis skjer det ingenting, og jeg nyter det. Etter en stund kommer det alltid en liten påminnelse om at jeg trenger folk rundt meg.

Som i går, da det fløy inn en sint veps. Trikset med å åpne alle vinduer i håp om at den forsvinner selv, funket ikke på en vindstille dag. Heldigvis kommer familien snart hjem, så jeg får hjelp til å jage den ut.