Forfattere har også motiver

Fiksjonen er ikke helt død, den er bare blitt så virkelig.

FORFATTEREN TOMAS ESPEDAL: Diskusjoner om forfatterens ansvar blir alltid rare, fordi de havner i gapet mellom moralisme og formelt ansvar. Denne grensegangen er vanskelig, og mange har fremdeles et uavklart forhold til den, skriver Frode Bjerkestrand. Foto: BT arkiv

Publisert:

I sommer henla politiet en anmeldelse mot forfatter Tomas Espedal, for en voldtekt som skal ha skjedd for syv år siden. En klage på henleggelsen ble også avvist.

Men saken lever videre i Espedals nye roman «Elsken». Dermed blusser debatten om norsk virkelighetslitteratur opp igjen.

Men denne gangen er det annerledes. For en gangs skyld er forfatteren åpen om at han har et motiv for å skrive hendelsen inn i boken. Han ønsker «å forsvare seg mot ryktene som gikk».

Kvinnen som leverte anmeldelsen mener hun er gjenkjennelig i romanen, og er svært kritisk til forlaget. Men Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein sier følgende: «Da vi arbeidet med manuset, fikk vi ingen grunn til å anta at dette var annet enn fiksjon».

Uttalelsen er håpløst naiv, og Marsteins forklaring blir enda hulere av Espedals egne uttalelser. Han er jo åpen om motivet for å skrive om saken.

Les også

Kvinne mener hun blir utlevert i Tomas Espedals nye roman: – Forlaget burde gått flere runder

Dessuten har Espedal aldri tidligere lagt skjul på at kjernen i hans forfatterskap er hans eget liv og opplevelser. Dette vet jeg litt om, for jeg har selv hatt et lite stunt som bifigur i en av hans romaner.

Tidlig på 2000-tallet traff jeg helt tilfeldig Tomas Espedal på gaten i Paris, og vi slo av en liten prat. I 2006 dukket denne episoden opp som en forstyrrende hendelse i romanen «Gå: eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv». Den var gjengitt sånn noenlunde riktig, slik jeg husker den.

Hadde han derimot diktet fritt om møtet vårt, og gjort meg om til ravende full, naken og morderisk løpende ned Boulevard Haussmann i fullt dagslys, ville jeg nok ha reagert en smule. Fordi møtet ikke var fiksjon eller fantasi. Det skjedde.

Diskusjoner om forfatterens ansvar blir alltid rare, fordi de havner i gapet mellom moralisme og formelt ansvar. Denne grensegangen er vanskelig, og mange har fremdeles har et litt uavklart forhold til den.

I «Elsken» finnes et eksempel på dette. Espedal skriver: «Det var feil mann som var anklaget. Eller anklagen var falsk».

I fiksjonens verden er dette formuleringer som neppe er egnet til å sjokkere. Men her ute i virkeligheten er det en beskyldning om et potensielt straffbart forhold. Det er ikke rart at kvinnen reagerer sterkt på denne omtalen.

Les også

Læreren tar trøbbelmakerne til scenen

Anklagene som omtales i «Elsken» er alvorlige, og bør ikke bare håndteres som et «litterært grep». At Espedal selv aldri trodde at dette kom til å bli en sak, fordi han «anonymiserte» kvinnen, er like naivt som Gyldendal-redaktørens forklaring.

Både forlag og forfattere bør være klar over at også romaner kan være krenkende og potensielt i strid med lovverket. Ingen kan gjemme seg bak fiksjonsbegrepet med alvorlige anklager om reelle personer.

Det er likevel ille dersom det blir en vane at forfattere skal stå til regnskap for alt som skrives i romansjangeren. Skal slik moralisme styre litteraturen, dør den fort.

I verste fall fører den til selvsensur og gørrtrist og irrelevant litteratur. De aller beste forfatterne makter å skrive sine egne erfaringer om til sviende politisk eller ideologisk kritikk, som igjen fører til debatt og kanskje mentalitetsendringer og oppvåkning.

Les også

Mørkets profitører

Vigdis Hjorths kontroversielle roman «Arv og miljø», som skal bli skuespill på DNS i november, skapte mye debatt om overgrepsproblematikk, arv og litteraturens grenser. Jens Bjørneboes romaner skapte opphetet debatt om skolen og autoriteter.

Agnar Mykle satte hele Norges offisielle moral på prøve. Ingvar Ambjørnsens debutroman «23-salen» var et svingslag mot norsk psykiatri, og det meste som sto i boken hadde Ambjørnsen opplevd selv, som sommervikar.

Uten disse forfatterne hadde norsk offentlighet vært fattigere, og samfunnet kanskje litt mer autoritært og undertrykkende.

Mitt inntrykk er at mange av forlagene er konstant på defensiven i denne debatten, fordi de har en dogmatisk tro på romanen som urørlig og hellig.

Dermed bruker de mye krefter på å belære leserne om hva fiksjonslitteratur egentlig er. Det er en arrogant og autoritær innstilling.

Ingen roman bør være hellig. Den må tåle debatt, kritikk og sterke reaksjoner.