Skjebneår for skjebneordene

Årets nyord for 2018 er en klisje. Språkrådet må skjerpe seg.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

SALEN DER DET SKJEDDE: Her oppsto årets nyord for 2018, ifølge Språkrådet: «Skjebnelandsmøte» beskriver KrFs ekstraordinære landsmøte i høst, da partiet skulle bestemme hvilken politisk himmelretning det skulle bevege seg i. Bård Bøe

Språkrådet har kåret årets nyord for 2018, og landet på det latterlig sjelløse «skjebnelandsmøte».

Begrunnelsen handler selvfølgelig om det ekstraordinære landsmøtet i Kristelig Folkeparti (KrF) i høst, der statusen til Erna Solbergs (H) regjering i praksis ble avgjort i en avstemning på et hotell på Gardermoen.

Partileder Knut Arild Hareide ville at partiet skulle snu seg til venstresiden, mens flertallet av delegatene i salen ville noe annet.

Det var absolutt noe dramatisk i situasjonen og skjebnetungt over forsamlingen, men som nyord er «skjebnelandsmøte» fattigslig og ferdig uttømt på forhånd.

Grunnen til min skarpe refs til det norske språkets voktere, er i hovedsak at «skjebne» er en altfor mye brukt forstavelse fra før.

Les også

KrF-topp mener abortforslaget rokker ved kvinners selvråderett

Ordet er en avistittelvennlig platthet, som brukes mye om tidsangivelser og hendelser. Fra «skjebnetime» til «skjebnekamp». Derfor er også «skjebnelandsmøte» en lettvinthet som ikke egner seg mye til gjenbruk. Det sier ikke noe vesentlig om hvordan hele 2018 var og virket på oss.

Dessuten finnes det flere andre ord som kunne ha beskrevet «skjebnelandsmøtet» på en mer nyskapende måte. Noen eksempler her:

«Salomosk lavsang»: En urovekkende mumling i politiske forsamlinger når møtet føler de har gjort noe litt frekt eller farlig, som kan være avgjørende for viktige prosesser.

Som for eksempel stemningen på fylkesmøtet i Rogaland KrF, etter at de vedtok å sende en overveiende blå delegasjon til det ekstraordinære landsmøtet. Dette var utslagsgivende for partiets veivalg.

«Utrosbekjennelse»: Det å innrømme å ha hatt samtaler med en annen partileder for å få råd om hvordan man skal lokke med seg flertallet i partiet for sitt syn.

Etter å ha konferert med statsminister Erna Solberg (H) før det ekstraordinære landsmøtet, fikk nestleder Kjell Ingolf Ropstad løfte om at abortloven kunne tåle en ekstraomgang. Saken preget møtet, og bidro til at blåsiden vant. Og til at folket for første gang siden 1970-tallet demonstrerte i gatene for abortloven.

«Knutarildisme»: En litt naiv tro på at kjærligheten til partifeller overlever alt, også det å bli underminert av sin egen nestleder.

Ref. forrige punkt. Til tross for Ropstads taktikkeri, erklærte partileder Hareide at han var «mer glad i Ropstad enn noen gang».

Les også

Hareide: – Mer glad i Ropstad enn noen gang

Politikken er i det hele tatt en skral arena å hente nyord fra. Nyord svever i vinden som heliumballonger på 17. mai, før de mister oppdrift og lander for å dø i byens trær og busker.

Den eneste ordsammensetningen som har overlevd det meste, er «på nåværende tidspunkt», som kort oppsummert betyr «nå».

Det er en reaksjonær frase som burde vært skutt og begravd ved daggry, flere ganger, slik at den aldri mer ville havne på Dagsrevyen eller i dagligtalen igjen. I dag er det bare en fjern drøm.

Alle år drar med seg en fortelling om store hendelser, bevegelser og trender, som sier noe om tilstanden i samfunnet. Om hvor vi kommer fra, og hvor vi er på vei, og hva som skiller akkurat dette året fra alle andre.

Det har vært ord som fanger tidsånden. Begreper som beskriver forvirringen og paradoksene som uanstrengt preger hverdag og høytid.

Tidligere har Språkrådet løftet frem ord som «falske nyheter» (2017), «hverdagsintegrering» (2016) og «det grønne skiftet» (2015). Og ikke minst det treffende verbet «å nave» fra 2012.

Det finnes nok å ta av i katalogen for 2018 og. Ord som forteller om uroen i offentligheten og støyen fra samfunnsdebatten, om tidens paradokser og livets skeive gang:

«Trumpaganda»: Substantiv for å beskrive det at et statsoverhode omgår sannheten 9,8 ganger om dagen i gjennomsnitt, og at store deler av befolkningen syns det er helt greit.

Ordet er selvfølgelig lånt fra USAs president Donald Trump, som har satt en helt ny standard for hvor mye vestlige potentater kan bløffe. Ifølge The Washington Posts løpende overvåking, har Trump løyet eller unnlatt å fortelle sannheten 6420 ganger på de 649 dagene siden han ble innsatt.

Trump har likevel rundt 80 prosents oppslutning blant sine republikanske velgere, pluss en hardcore liten tilhengerskare her i Norge.

Les også

Årets budsjettblemme: Kryptoavgifta

«Bithoder»: Folk som handler med kryptovalutaen Bitcoin, og som regner med at den norske stat og norske kommuner skal legge til rette for avgiftslette og utbygging av vind- og vannkraft i sårbare områder. Slik at verdens mest meningsløse spekulasjonshandel kan fortsette ufortrødent.

«Normie»: En person som til enhver tid bekjenner seg til «normcore», altså det som ansees som «hardcore normalt» akkurat den dagen. Tidligere kalt «trendsurfer» eller «opportunist». De som trives best i samfunn der det er betryggende lavt under taket.

«Influencer»: Unge jenter med store personlige problemer som markedsfører produkter og trender som gir unge jenter store personlige problemer.

Nok en bekreftelse på hvor grenseløst kynisk PR-bransjen kan være. Et av våre sikreste endetidstegn.