Et spill om tro og troner

Det går mot slutten for kalifatet til IS, men ikke tro at freden senker seg over Midtøsten.

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

KRIGSMARK: Spillet om makt i Midtøsten overgår «Game of Thrones» i kompleksitet, kynisme og brutalitet, skriver BT-spaltist Ståle Ulriksen. Omar Sanadiki, Scanpix

Det store spillet om herredømmet i Midtøsten fortsetter. Det er et spill som langt overgår «Game of Thrones» i kompleksitet og som ikke står noe tilbake for TV-serien i kynisme og brutalitet. Krigene i Syria, Irak, Jemen og Libya har kostet mer enn en halv million mennesker livet og sendt rundt 20 millioner på flukt.

For Vesten har kampen mot IS vært veldig viktig. Også Norge bidrar der. Det står to norske militære avdelinger i regionen. Den ene driver trening av irakiske styrker i Irak. Den andre støtter opprørsgrupper som opererer mot IS i Syria fra baser i Jordan.

For regimene i de muslimske, regionale stormaktene i Midtøsten har kampen mot IS aldri vært den viktigste. I Iran, Tyrkia, Egypt og Saudi-Arabia bruker makthaverne store ressurser og hardhendte metoder på å sikre seg selv mot politiske motstandere.

Men disse statene er også i høy beredskap i forhold sine rivaler i regionen, og de mobiliserer langs både religiøse og etniske skillelinjer.

SYRIA: For regimene i de muslimske, regionale stormaktene i Midtøsten har kampen mot IS aldri vært den viktigste, skriver Ulriksen. Hassan Abdallah, Scanpix

De religiøse skillelinjene går i hovedsak mellom sjia og sunni, de to viktigste greinene i Islam. Blant sunnimuslimene går det også et skille mellom dem som støtter Det muslimske brorskap og dem som frykter og fordømmer det.

De etniske skillelinjene går mellom persere, arabere og tyrkere, og mellom disse og kurdere og andre folkegrupper uten egen stat.

Den viktigste konflikten står mellom Saudi-Arabia (sunni) og Iran (sjia).

Saudi-Arabia leder en allianse av sunnimuslimske land, inkludert Egypt, i krigen mot den sjiadominerte Houthi-bevegelsen i Jemen.

Iran, derimot, støtter Houthiene.

Tilsvarende støtter Saudi-Arabia sunnimuslimske opprørsgrupper i Syria.

De sloss mot den iranske revolusjonsgarden og libanesiske Hizbollah, som støttes av russiske luftstridskrefter.

Iran har bygget en innflytelsessfære gjennom Irak, Syria og inn i Libanon. Saudi-Arabia har forsøkt å hindre det.

KRIGENES OFFER: Saudi-Arabia og Iran støtter hver sin side i den brutale krigen i Jemen. KHALED ABDULLAH, Scanpix

Nylig har Saudi-Arabia forsøkt å svekke Irans innflytelse både i Irak og Libanon. Striden mellom Saudi-Arabia og Iran kan fort skape enda mer ustabilitet i de to allerede skakkjørte landene.

Tyrkias president Erdogan støtter Det muslimske brorskap. Han har skarpt kritisert de egyptiske militære som gjorde statskupp i 2013 og slo hardt ned på brorskapet. Forholdet mellom Tyrkia og Egypt er svært betent.

Det er ikke tilfeldig at Egypt og Hellas, Tyrkias arvefiende, nå jevnlig holder store militærøvelser sammen. Tyrkia er en nær alliert av Qatar som siden i vår har blitt forsøkt isolert av bl.a. Saudi-Arabia og Egypt. Disse har anklaget Qatar for å gi Det muslimske brorskap et talerør i nyhetskanalen Al Jazeera. Da etablerte Tyrkia en base med 3000 soldater i Qatar. I borgerkrigen i Libya har Tyrkia og Qatar støttet en side, mens Egypt og Saudi-Arabia har støttet en annen.

Fram til 2016 var Iran og Tyrkia motpoler i Syria. Tyrkia ønsket Assad fjernet, mens Iran var hans nærmeste allierte. Siden har forholdet blitt bedre.

Begge har store kurdiske minoriteter og ønsker å hindre opprettelsen av en uavhengig kurdisk stat i det nordlige Irak.

ALLIANSE 1: Stormaktene har klassiske, strategiske interesser i regionen, som tilgang til olje og gass og å sikre shipping. Men de har også enorme interesser i salg av våpen, skriver Ulriksen. Bildet er fra USAs president Donald Trumps møte med Saudi Arabias forsvarsminister Mohammed bin Salman i Riyadh i mai. during a bilateral meeting, in Riyadh. Evan Vucci, Scanpix

Russisk diplomati har nok også spilt en forsonende rolle. I Syria har Iran vært helt avhengig Russlands støtte, og Tyrkia har nå tilsynelatende et mye bedre forhold til Russland enn til sine allierte i Nato.

Men det er bare to år siden tyrkerne skjøt ned et russisk jagerfly på grensen mellom Syria og Tyrkia. Og det er bare halvannet år siden Tyrkia lovte å støtte Aserbajdsjan «til siste slutt» om landet kom i krig med Armenia og Russland.

Ting kan snu fort.

De globale stormaktene deltar også i spillet om Midtøsten. USA, Storbritannia og Frankrike har alle flere militærbaser i regionen. Russland har både fly- og marinebaser i Syria. Kina har bygd en marinebase i Djibouti.

Stormaktene har klassiske, strategiske interesser i regionen, som tilgang til olje og gass og å sikre shipping.

Men de har også enorme interesser i salg av våpen, og Midtøsten er det viktigste eksportmarkedet i verden. Forsvarsindustrien er svært viktig for disse stormaktene.

Den sysselsetter hundretusener og fungerer også som teknologisk lokomotiv for annen industri.

ALLIANSE 2: I Syria har Iran vært helt avhengig Russlands støtte, og Tyrkia har nå tilsynelatende et mye bedre forhold til Russland enn til sine allierte i Nato. Men det kan fort snu, skriver Ulriksen. Bildet er fra et møte mellom Irans president Hassan Rouhani og Russland president Vladimir Putin 1. november. Scanpix

På hjemmebane er våpenprodusentene mektige lobbyister.

I stormaktenes hjemlige debatt vil de hevde at det er i stormaktenes interesse å støtte de rike kjøperne i Midtøsten. Bordet fanger.

Når IS er nedkjempet vil det kanskje komme forslag fra de vestlige stormaktene, Norges allierte, om å fortsette å støtte den ene eller andre part i de konfliktene som ubønnhørlig kommer til å utspille seg.

Da bør man tenke seg godt om både i regjering og storting.

Ingen av regimene i Midtøsten er spesielt kompatible med norske politiske idealer, uansett hvordan man måtte tolke dem.

Og dersom et norsk militært nærvær er prisen for å fremstå som «en god alliert», slik tilfellet har vært i Afghanistan, da bør man i det minste si klart fra om det.