Avsporinger

Kvinnekampen sklir ut. Er det mulig å samle troppene?

Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Raseri og konflikt går som en rød tråd gjennom rødstrømpenes historie.

På 70-tallet dukket såkalte nyfeminister opp i toget med plakater som «Vi vil ligge øverst» og «Jeg vil bli statsminister». I 1975 rev Kvinnefronten i stykker fanen «Drep ikke kjærlighet med tvangspuling».

Kløften mellom norske feminister var så dyp at samarbeidet om 8. mars brøt sammen. I flere år ble det arrangert to tog i de største norske byene.

I dag er parolemøter nærmest blitt synonymt med catfight. Frontene er steile. Fanene er partipolitiske. Den store fellesskapsfølelsen forsvant på veien ned i dype, ideologiske skyttergraver.

Arven går tapt:

Les også

Kulturen taper i skulen

Årets paroledrama i Oslo – med trimdronning Kari Jaquesson og unge, liberalister i hovedrollene — vitner om et krigersk debattnivå. Synet på sexkjøpsloven skiller de rettroende fra de liberale .

Konfliktene har artet seg ulikt gjennom tidene, kjernen er den samme: Hva skal kvinnekampen handle om?

Feminisme er i sin essens kvinnesak.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Men begrepet har utviklet seg til en tverrpolitisk sekkepost.Feminismen er monopolisert av den politiske venstresiden, og knyttet til klassekamp og gruppetenking.

Den er forsøkt tatt tilbake av høyresiden, som mener det meste koker ned til individ og frihet i en eller annen forstand. De borgerlige famler fortsatt rundt i forsøket på å definere en blå feminisme som rommer noe mer enn liberale selvfølgeligheter.

Brukte av tabbekvoten:

Les også

Nå har hun brukt opp tabbekvoten

Med det nystiftede partiet Feministisk Initiativ (FI), er utvanningen av feminismen nærmest satt i system.

Deres prosjekt er knyttet til begrepet «interseksjonell feminisme». Sjelden har vel noen valgt et mer kronglete politisk buzzord.

Interseksjonalitet innebærer å se alle former for undertrykkelse samlet –fordi de virker samlet.Partiets talsperson Sunniva Schultze-Florey forklarer det slik: En person som er kvinne, hører dårlig og er overvektig, diskrimineres mer.

Som en forlengelse av denne logikken, ble flyalarm for døve en viktig valgkampsak for partiet.

Glad i mennesker:

Les også

Hun blir landets fjerde mektigste

Under parolemøtet i Bergen fremmet FI blant annet parolen «La oss bygge en feministisk timinuttersby – klimasak er også kvinnesak». Her er motstand mot asfalt sentralt.

Omsorg for døve og overvektige er viktig, for all del. Men kanskje mer på et humanistisk nivå enn et feministisk.

Hvis asfalt er kvinnesak, hva er da ikke kvinnesak?

Kampen om definisjonsmakten har gjort at moderne feminisme rommer alt fra motstand mot TISA, TTIP, EØS og asfalt til klimakamp, vannfødsel og omsorg for døve og «personer med funksjonsvariasjoner».

Påfallende nok kommer protestene mot å inkludere «likestilling» i kvinnekampen gjerne fra grupper som synes EU-motstand har en helt naturlig plass i 8. mars-toget.

Får tilbakevirkende kraft:

Les også

Carl I. Hagen tapte pensjonsstriden

Det er ikke så enkelt å finne noen prinsipiell linje her.

For å bli være en av de skikkelige feministene som har historisk monopol på 8. mars, må du tro på kvotering og sexkjøpsloven og sekstimersdagen som hellige verktøy.

For å være en god, borgerlig feminist, må du være mot sexkjøpsloven, for bordeller og anse fedrekvoten — moderne tids mest effektive likestillingspolitiske virkemiddel - som «sosialistisk tvangsideologi», for å si det med likestillingsminister Solveig Horne (Frp).

Hva om du bare vil være feminist, helt enkelt?

Feminismen burde være en størrelse som forener, ikke splitter.

Spørsmålet er hvordan. Og om det er mulig.

Hvis feminismen utvannes så mye at den står igjen som en oppramsing av gode ønsker, mister den all brodd. Da kan man like gjerne kalle seg menneskerettsaktivist og melde seg inn i Amnesty.

Strangt bevoktede dommere:

Les også

Politisk justis

Hvis feminismen knyttes opp mot partipolitiske fanesaker som motstand mot regjeringens politikk, ny arbeidsmiljølov og EU, blir den snever og ekskluderer halve landet. Da kan man like gjerne stå på stand for SV.

Utvanning, eller innsnevring. Problemet er at ingen av delene har særlig potensiale for å mobilisere. Jo mer som dyttes inn i feministbegrepet, jo vanskeligere blir det å samles om.

Hvis jeg skal gjette, er flertallet blant norskefeminister vanlige, pragmatiske kvinner og menn, som er for likestilling og mot diskriminering. Folk som setter hverdag foran ideologi, som ikke passer inn i noen av skyttergravene, og som ser nyanser både når det kommer til forbud mot sexkjøp og effektene av kjønnskvotering.

Folk som kanskje ikke har tog som uttrykksform, men som kunne gått der for å markere en viktig sak og være del av et fellesskap, men som lar være — fordi polariseringen avskrekker og 8. mars oppleves som et privat arrangement for en smal klikk.

Etnolog Hilde Danielsen sier til forskning.no at splittelsen i kvinnebevegelsen på 70-tallet på mange måter var produktiv, fordi den skapte enormt driv og masse aktivitet. Samtidig nyanserer hun inntrykket av uforsonlig splittelse: Den politiske uenigheten var nok mindre enn man kan få inntrykk av.

Begge deler kan også sies om dagens situasjon - selv om den karikerte kranglingen om 8. mars både skremmer folk fra å delta og skygger for saken.

Stadig diskusjon om hva feminismen skal være, gjør at den fortsetter å engasjerer og drives fremover.

Og det må sies: Mens paroledramaet i Oslo fremsto som en studie i hersketeknikk, forløp årets parolemøte i rådhuskantinen i Bergen i siviliserte former.

Kostbare mobbeprogrammer:

Les også

Tiltak som virker

Den moderne feminismens problem er forsøkene på monopolisering, polarisering og aggressiv tro på fasitsvar.

Feminisme kan kanskje aldri bli et konsensusprosjekt, men jeg nekter å tro at det går en uforsonlig høyre-venstre-splittelse gjennom alle likestillingspolitiske spørsmål.

Hva feminisme er, har ingen fasit.

Egentlig kan det være så enkelt som dette:Kvinnedagen er uttrykk for et fellesskap. En dag vi er kvinner, sammen. En dag som rommer en kollektiv erkjennelse av glasstakene og utfordringene og begrensningene vi alle møter, fordi vi er kvinner.

En dag man kan tro på at det kan bli bedre, skulder mot skulder.

Det er kanskje stor uenighet om virkemidlene, men de fleste er enige om målet.

For å unngå avsporing, kan det være lurt å fokusere litt mer på det.

Publisert: