Mye skal få mer

Evig aktuell, voldsomt splittende, symboltung og oppe til forhandling. Hva snakker jeg om? Formuesskatten, selvsagt!

UT PÅ TUR: Statsminister og Høyre-leder Erna Solberg har samlet finansminister og Frp-leder Siv Jensen, kulturminister og Venstre-leder Trine Skei Grande og KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad på Granavollen på Hadeland. Ett av temaene i regjeringsforhandlingene er skattenivået. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix (arkiv)

  • Anne Aase Rokkan
    Gjestekommentator og masterstudent ved NHH
Publisert:

Høyres finanspolitiske talsperson Henrik Asheim krever at kutt i formuesskatten må være ett av partiets gjennomslag i regjeringsforhandlingene. «En flertallsregjering har muligheten til å sikre en langt større forutsigbarhet for næringslivet», sa han til Dagens Næringsliv.

Ideen bak formuesskatten er enkel: dersom du har formue, på mer enn 1,5 millioner kroner, skal du betale en skatt av den. Bare 25 prosent av verdien på primærbolig teller med, og 80 prosent av aksjeverdien.

Det er særlig tre argumenter som blir brukt for å kutte i denne skatten.

For det første kan det være sånn at dersom de med formue får beholde mer av den selv, vil de investere pengene og skape flere arbeidsplasser.

For det andre reagerer mange på at skatten rammer små bedrifter i oppstartsfasen, og på denne måten hemmer næringslivet.

For det tredje rammer ikke skatten utenlandske eiere. Norskeide bedrifter må dermed betale utbytte, utenlandseide kan la pengene stå i bedriften.

Argumentet om investering og arbeidsplasser, viser seg ofte å være ønsketenkning. Det finnes faktisk ikke noe som helst bevis for at en reduksjon i formuesskatten øker investeringene.

I en fersk rapport fra i høst, av SSB-forsker Geir H.M. Bjertnæs, klarer man ikke å påvise økte investeringer etter at den sittende regjeringen gjennomførte en skattereform hvor mye av skattepresset på de rikeste forsvant. De rike ble altså rikere, uten å investere i nye arbeidsplasser.

Bekymringen for at små bedrifter skal slukes av formuesskatt i oppstartsfasen, er også overdreven. I en studie fra 2014 ble over 70.000 små og mellomstore bedrifter studert. Bare 0,01 prosent av bedriftene som var fem år eller yngre hadde eiere som betalte formuesskatt, og blant disse var likviditeten bedre enn der eierne ikke gjorde det.

En masteroppgave fra NHH i 2015 viste at formuesskatten bare utgjorde to prosent av utbyttet for såkalte gasellebedrifter, altså unge, raskt voksende selskaper. Begge studiene konkluderte med at formuesskatten var treffsikker.

Argumentet med at norske eiere beskattes mens utenlandske slipper unna, virker i utgangspunktet rimelig, men må ses i sammenheng med hva norske formuer ellers skulle vært investert i. Aksjer verdsettes i dag med 80 prosent av markedsverdien.

Dersom norske eiere selger seg ut av bedrifter fordi de ikke klarer å betjene formuesskatten, ender de bare opp med å måtte betale formuesskatt for 100 prosent av verdiene de får ut.

Det er derfor ikke sannsynlig at norske eiere skulle ønske å selge seg ut av norsk næringsliv for å redusere skattetrykket – tvert imot.

Og her virker det som om mye av formuesskattens opprinnelige formål ofte blir glemt. Dens intensjon er ikke bare å omfordele ressurser i samfunnet, men i tillegg å omfordele bedrifter fra dårlige, til gode investorer: Klarer du ikke å drive lønnsomt, blir formuesskatten svært dyr.

Dermed overlever bedrifter som klarer å drive godt, fremfor de med lav avkastning. Dette er nådeløst, men helt i tråd med grunnleggende kapitalisme. Der er det ingen tragedie at en eier som ikke klarer å holde en bedrift lønnsom må selge seg ut. Det er tvert imot rettferdig, og sunn samfunnsøkonomi.

Høyresidens bekymring over farene ved formuesskatten er altså sterkt overdrevet. Konsekvensene av økt ulikhet er derimot gruelig åpenbare. Vi ser resultatene av dette over hele kloden, men nylig fikk vi også en kraftig påminnelse fra Europa.

Etter at Frankrikes president Emmanuel Macron ble valgt i 2017, argumenterte han for at formuesskatten måtte fjernes, fordi landet var avhengig av investeringer fra landets rikeste.

Problemet er igjen at denne sammenhengen ikke viser seg å stemme. Macron fjernet likevel skatten for de formuende, før han la til en miljøskatt på drivstoff, som rammet millioner av fattige franskmenn hardt.

Resultatet ble dramatiske opptøyer i ukevis i Paris før jul, med støtte fra over 80 prosent av befolkningen. Macron måtte til slutt gi etter for protestene og fjernet miljøskatten, uten av det hjalp noe særlig på humøret til de rasende folkemassene.

Nå er det riktignok store forskjeller på norske og franske sosioøkonomiske forhold, men vi skal ikke være blinde for tendenser, og de én prosent rikeste av oss eier nå 20 prosent av all formue i Norge. Også barnefattigdommen har økt betydelig de siste årene, noe som har fått KrF til å gå til forhandlingsbordet med krav om økt barnetrygd.

Samtidig har de altså foreslått kutt i formuesskatten. Ifølge kilder DN har snakket med, vil dette kuttet alene medføre 690 millioner kroner i tapte inntekter.

Henrik Asheim mener regjeringen bør si nei til nye velferdsgoder og heller senke nivået på formuesskatten. Og oppi det hele står statsministeren på TV og ber kvinner føde flere barn – særlig de med spesielle behov.

Nå er riktignok det foreslåtte skattekuttet forholdsvis lite, men symbolikken er sterk, og regjeringen glemmer en viktig ting: det er ikke arbeidende kapital som driver dette landet fremover – det er det arbeiderne som gjør.

Det er dessuten en stor, fet løgn at landets rikeste trenger skattelette for å ønske å gjøre økonomisk suksess i eget liv. Jeg skulle likt å se den milliardæren som blir så fornærmet over noen desimaler høyere formuesskatt at hen heller avstår fra å tjene penger overhodet.

Det er egentlig passende at den gjenforente regjeringen er blå, gul og grønn. Skattemessig er den nemlig en blåveis for velferdssamfunnet.