Propaganda uten grenser

Det russiske dopingprogrammet viser et regime uten hemninger. De gjør akkurat hva de vil, og de slipper unna med det.

PUTIN I SOTSJI: Historien om Russlands statsstyrte dopingprogram gir et innblikk i Vladimir Putins propagandamaskineri. Flere hundre utøvere jukset i OL, godt hjulpet av blant annet sikkerhetspolitiet som er etterfølgeren til KGB. En ny dokumentarfilm får frem hva som skjedde. Alexei Nikolsky / TT / Scanpix

Mathias Fischer
Kommentator i BT.

En idrettsutøver som doper seg, er som regel en narsissist med et ekstremt behov for ære. En mann med så sterkt konkurranseinstinkt at han vil gjøre absolutt alt for å få en seier.

Men hva når det er staten som står for dopingen? Jo, det er akkurat det samme: En autoritær narsissist som vil gjøre alt for å holde på makten. Bak tidenes største dopingskandale står president Vladimir Putin.

Dokumentaren «Icarus» ble nylig lansert, og ligger på Netflix. Den starter som et nysgjerrig eksperiment fra filmskaperen, Bryan Fogel. Han vil undersøke hvordan det var mulig for utøvere som Lance Armstrong å være dopet gjennom hundrevis av tester, uten å bli tatt. For å finne ut av det, skal han selv dope seg.

Fogel tar kontakt med Grigorij Rodtsjenkov, som var direktøren for et antidoping-senter i Moskva. Russeren stiller villig opp, via Skype, for å guide Fogel i hvordan han skal fylle kroppen med dopingstoffet EPO. Russeren er en usedvanlig sympatisk mann med vodkamage og en god latter. Den uvanlige duoen koser seg med det lille dopingprosjektet, Fogel trener seg opp til et sykkelritt og samler opp urinprøver som Rodtsjenkov tar med seg hjem til Russland.

Så skjer det noe som gir filmen en ny vending. Det er desember 2014, under et år etter Sotsji-OL. Den tyske fjernsynskanalen ARD anklager Russland for å organisere et omfattende dopingsystem, støttet og hjulpet av myndighetene. Verdens antidopingbyrå (Wada) starter etterforskning. I sentrum for granskernes interesse, er nettopp Rodtsjenkov.

Den store idrettssvindelen ble styrt fra hans laboratorium i Moskva. Etter at myndighetene først har avvist alle anklagene, blir det klart at de er villige til å gjøre Rodtsjenkov til syndebukken. Putins budskap var at han og noen få utøvere handlet alene, og at det ikke var noen større konspirasjon.

Men Rodtsjenkov var mannen som kunne avsløre løgnen om hvordan russerne har jukset i hvert eneste OL. Han hadde bevisene på at svindelen var styrt fra toppen. Statssekretæren i Idrettsdepartementet, idrettsministeren, og over ham: Putin. De sendte direkte ordre om hvilke utøvere som skulle ha doping. De sørget for at sikkerhetspolitiet FSB (tidligere KGB) stilte opp, blant annet med å bytte ut urinprøver for å hindre at utøverne testet positivt under OL.

Dermed går filmen fra å handle om doping til å handle om Russlands brutale metoder. I frykt for å bli drept av myndighetene, rømmer Rodtsjenkov til USA. I kofferten har han tre harddisker fulle av eposter og dokumenter som beviser at dopingprogrammet var politisk styrt. Bevisene gir han til amerikanske etterforskere i FBI, til avisen The New York Times og til etterforskerne i Wada.

Så blir han tatt inn i et vitnebeskyttelsesprogram og går under jorden. Faren for at han vil bli drept av FSB, ved et «mistenkelig dødsfall», er for stor.

Les også

Lex Skiprinsesse: «Ingen snakker om rettssikkerhet når russerne har boler i blodet»

Fordi så langt er Putins Russland villig til å gå for å vinne. Det er litt som Lance Armstrong, som kunne kastet hvem som helst under bussen for ikke å bli avslørt.

Alle russere som blir en trussel mot Vladimir Putin, har en grunn til å frykte for sitt eget liv. Og denne gangen handlet det bare om noe så simpelt som idrett.

Men idrett har alltid vært mer enn bare idrett. Konkurranser mellom nasjoner er en arena for stolthet, og en mulighet for politikere å sole seg i glansen av andres prestasjoner.

Da Putin ville ha vinter-OL til Sotsji, var ikke den primære motivasjonen å lokke flere turister til byen ved Svartehavet. Han trengte å øke sin egen popularitet i hjemlandet. Med Rodtsjenkovs hjelp, vant russerne 13 gullmedaljer, 11 sølvmedaljer og 9 bronsemedaljer, og ble med det lekenes mestvinnende nasjon. Etter flere uker med vaiende flagg på medaljeutdelinger, lyden av nasjonalsangen og synet av en stolt president, var Putins posisjon i befolkningen blitt enda sterkere.

Med det fikk han også en trygghet som gjorde at han kunne ta større sjanser. Slik han gjorde da han invaderte nabolandet Ukraina.

Etter å ha sett hvordan russiske myndigheter opererte for å vinne litt flere medaljer i OL, er det ikke vanskelig å frykte hva annet Putins regime kan finne på. Hackingen og «fake news»-arbeidet i den amerikanske valgkampen er bare en liten del av bildet.

Den russiske staten er uten hemninger. Den griper inn i alt. Man trenger ikke være statsansatt for å være en forlenget arm for Putins propagandaapparat. Det holder å være skiløper.

Dopede idrettsutøvere lyger og svindler for å beholde en ufortjent posisjon. Akkurat som en autoritær statsleder.