Virtuell voldtekt

Det finnes egentlig bare én effektiv beskyttelse mot hevnporno. Du vil ikke like den.

Marvin Halleraker

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Se for deg at du har sendt et seksuelt bilde av deg selv til en du stoler på. Plutselig er det spredd. Faren din har sett det. Sjefen din. Hele skolen, hele verden kan se det.

Sånt skjer hele tiden. Med skuespilller Jennifer Lawrence. Rwandas presidentkandidat Diane Shima Rwigara. Bloggeren Sophie Elise. Saturday Night Live-stjernen Leslie Jones. Danske Emma (24) – tusenvis av unge kvinner har funnet nakenbilder av seg selv på nettet.

Noe kan kalles hevnporno. Men det er ikke bare forsmådde ekser som driver med sånt. Nakenselfier og snikfotografier blir knabbet, solgt og spredd i enorm utstrekning. Bildene kan kobles til nettprofiler, navn og adresser ved hjelp av avanserte apper.

«Det er som å ha en uhelbredelig sykdom», sier Kara Jefts til Time Magazine.
Hva gjør man med sånt?

Les også

Mer fra Eirin Eikefjord: Fotballfruefasaden slår sprekker. Caroline Berg Eriksen er egentlig en kynisk forretningsfrue.

Juss er en bakoverskuende virksomhet, og i møte med den heseblesende, digitale virkeligheten, halser lovverket alltid etter.

De siste årene har flere land skjerpet straffen for nakenbilder på avveie. Både Storbritannia, Tyskland og flere amerikanske delstater har innført lover som spesifikt rammer hevnporno og lignende krenkelser.

Det danske Straffelovrådet gikk nettopp inn for å heve straffen fra seks måneder til to år. Begrunnelsen er «alvorlige skadevirkninger» og «vidtrækkende psykologiske konsekvenser» – og at straffenivået må avpasses en ny virkelighet.

Trengs noe tilsvarende i Norge?

All befatning med materiale som seksualiserer barn er straffbart, med en strafferamme på tre år. Mange husker kanskje hvordan nettserien SKAM drev forbilledlig folkeopplysning om akkurat det, etter at Noora ble snikfotografert av broren til William. Dette er faktisk barneporno, sa Noora, til skrekk og advarsel for et bredt ungdomspublikum.

Men mange som blir utsatt er godt over 18 år. Ifølge VG , er såkalt «sextortion» – sexutpressing – av voksne et økende problem, blant annet fordi internasjonale kriminelle grupper systematisk utnytter intime bilder på avveie.

Inntil i fjor høst, hersket det fortsatt usikkerhet om grunnlaget for å straffe slike overgrep mot voksne. Men i november 2016 avgjorde Høyesterett den såkalte «Snapchat-saken», en prøvesak Kripos førte for å avklare rettstilstanden.

Saken gjaldt en mann som spredte over 36.000 utleverende bilder fra Snapchat, Instagram og Facebook. Han fikk tak i materialet gjennom programmet «Snapsaved», som gjør det mulig å lagre bilder uten at det blir oppdaget. Over 200 unge kvinner ble identifisert med navn og bosted. Slik kunne folk meske seg med sexbilder av naboer og klassekamerater.

Høyesterett mente det måtte reageres strengt. «Den manglende kontrollen med hvor bildene kan befinne seg, kan gjøre dette til en nærmest livslang krenkelse for de berørte», skrev retten, og ga mannen 120 dager i fengsel.

Les også

Eirin Eikefjord: Kunsten å skape mordere

Rettsgrunnlaget fremstår noe sammenrasket. I mangel på en spesifikk hjemmel, anvendte dommerne en kombinasjon av heleribestemmelsen i straffeloven – som rammer utbytte fra straffbare handlinger – og retten til eget bilde i åndsverkloven § 45 c. Ingen av dem er konstruert for å slå ned på hevnporno og massespredning av sexbilder.

Lover gjenspeiler hva samfunnet aksepterer, og et mer konkret forbud ville vært et sterkt signal. Men ifølge advokat Jon Wessel-Aas, en av landets fremste eksperter på personvern, er det ikke mangel på hjemler. Det er et lappeteppe, men rettsgrunnlaget finnes i en kombinasjon av retten til eget bilde, personopplysningsloven og generelle straffebestemmelser mot blant annet utpressing og krenkelser av privatlivets fred.

Problemet er vel heller at anmeldelser ikke følges opp. Den første norske dommen om hevnporno kom først i 2015 – etter to henleggelser, og fire år etter første anmeldelse.

Uansett: Ulovlig spredning er et så stort problem at det er umulig å straffeforfølge seg vekk fra det.

Bare i januar fikk Facebook melding om over 50.000 potensielle hevnporno-saker, ifølge avisen The Guardian. Mørketallene overgår sikkert fantasien. Politiet kan ikke ta alle sakene.

En annen sak er at det er tilnærmet umulig å stanse spredning av bilder på avveie når skaden først har skjedd.

Hvis materialet blir lastet ned via tjenester og maskiner i andre land, kommer både politiet, Datatilsynet og slettmeg.no til kort.

Plattformer som Facebook, Google og lignende kan fortsatt ikke holdes ansvarlig for innholdet på flatene sine. All innsats fra dem krever velvilje og mye ressurser. Politiet har ingen myndighet til å kreve hevnporno og stjålne videoer fjernet. Og imens dukker det stadig opp nye kreative apper, tjenester og nettsider.

Et tysk par hadde tatt en rekke intime bilder av hverandre. Etter bruddet, krevde eksen at bildene ble slettet. Han nektet, og hun tok saken til retten. Mannen hadde aldri truet med offentliggjøring, men i 2014 fikk eksen likevel medhold av en tysk domstol: Bildene skulle slettes.

I Norge finnes det ikke noe tilsvarende grunnlag for å kreve bilder tilbake. Eks-partnere står fritt til å beholde alt de har på lager av sexy materiale, så lenge de ikke offentliggjør noe eller truer med det. Et slikt potensielt pressmiddel er dypt ubehagelig, men fullt lovlig.

Så hva er løsningen? Det finnes egentlig bare én måte å verne seg mot hevnporno på. Den er fryktelig snerpete og avleggs. Moralistiske råd om ikke å sende bilder passer dessuten dårlig med virkeligheten, og verner heller ikke mot snikfotografering.

Et mer praktisk tips kommer fra advokat Wessel-Aas: Sikre bevis, ta screenshot, ta vare på tekstmeldinger og trusler. Det nytter lite å gå tomhendt og krenket til politiet. Sånt mobiliserer omtrent like offensiv innsats som et gjennomsnittlig sykkeltyveri.

Ida Aalen, ekspert på sosiale medier, er også pragmatisk. Ta en selfie uten ansiktet, var et av hennes innspill da sexkultur var tema på Debatten. Rådet er ikke så dumt. Det er tross alt bedre å være nok en kropp i mengden – og ansiktsløse kropper er vanskelige å identifisere.

Et annet svar er å lære unge å respektere intimitet, privatliv og kvinners rett til egen kropp. Selv om hevn kan være et motiv, blir nok store mengder bilder delt som en følge av tankeløshet og en usunn ungdomskultur. Dessverre har holdningskampanjer en tendens til å feile storstilt. Bare se hvordan det gikk med sukker og narkotika.

Det er alltid mismodig når svaret på et gedigent samfunnsproblem er «holdningsendring». Men enn så lenge er det dessverre sånn.