Aung San Suu Kyi var ikke den vi trodde

Bergens og Raftoprisens store heltinne har sviktet katastrofalt. En Biff-film forklarer hvordan det kunne skje.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

FRIHETSHELTEN I BERGEN: I juni 2012 besøkte Aung San Suu Kyi Bergen for å takke for Raftoprisen og støtten. I dag er hun fordømt i de fleste vestlige land. Sean Meling Murray/ NTB scanpix

Hva er grunnen til at ett av våre største forbilder forvitrer og blir til et monster? Her er filmen som svarer på spørsmålet.

«På innsiden av et militærdiktatur» vises på Bergen internasjonale filmfestival (Biff), som åpner i dag. Filmen er en fascinerende fortelling om hvordan frihetssymbolet Aung San Suu Kyi kunne falle så dypt.

Den 17. juni for syv år siden sto hun der endelig, på den svære, oppbygde scenen på Torgallmenningen.

En av klodens mest formidable frihetskjempere hadde selv krevd å få komme til Bergen og uttrykke sin store kjærlighet til byen og bergenserne.

Les også

Suu Kyi må fordømme volden

For alle som hadde fulgt henne siden hun fikk Raftoprisen i 1990, var det et magisk øyeblikk.

Vi så henne først, Norge løftet både henne og saken hennes opp på den globale agendaen: Vi støttet henne i den nesten umulige oppgaven med å åpne og reformere det lukkede og brutale regimet i hjemlandet Burma, eller Myanmar, som det heter nå.

Og Suu Kyi hadde klart det umulige, med Bergens hjelp.

«Mens vi har tatt steg for steg på veien til frihet i Burma, har Bergen og folket her vært med meg. Ikke fysisk, men alltid i mitt hjerte og mine tanker», sa hun, og fikk stor applaus tilbake.

Hun hadde fått Nobels fredspris, og ble et fredssymbol for store deler av verden. I 2016 ble hun valgt til øverste leder i Myanmar.

Så gikk alt galt.

Fordrivelsen av den muslimske minoritetsgruppen rohingyaene fra Rakhine-regionen sørvest i Myanmar er kanskje en av verdens største, pågående humanitære kriser. Den begynte omtrent da Suu Kyi ble valgt til «state counselor» for tre år siden.

Flere hundre tusen er fordrevet til nabolandet Bangladesh, flere tusen er drept, og de myanmarske styrkene har brent landsbyer, voldtatt og mishandlet.

TRAGEDIEN: Flere hundre tusen rohingya er fordrevet til nabolandet Bangladesh, flere tusen er drept, og de myanmarske styrkene har brent landsbyer, voldtatt og mishandlet. Hannah Mckay / NTB scanpix

Da de grusomme bildene fra Rakhine nådde TV-skjermene, ventet mange på at Suu Kyi skulle fordømme den etniske rensingen. Det gjorde hun ikke.

Da hun til slutt uttalte seg, avviste hun at det foregikk grove brudd på menneskerettighetene. Hun sa:

«Det er et isfjell av desinformasjon» rundt rohingya-krisen. Slik endte hun selv opp med å snakke generalenes og tyrannenes språk.

Les også

Mystiske Myanmar

For en frihetshelt av episke dimensjoner var det et spektakulært fall, og Aung San Suu Kyi er nå fordømt i de fleste vestlige land.

Derfor er den danske regissøren Karen Stokkendal Poulsens film så aktuell og viktig.

For det første gjør Poulsen en imponerende pedagogisk jobb med å forklare hvordan Myanmars politiske system fungerer, og hvordan det steinharde militærregimet fremdeles har avgjørende kontroll over landet.

For det andre har hun fått tilgang til svært viktige kilder. Fra de gamle generalene og bakspillerne i diktaturet, til Suu Kyi selv, og hennes kolleger fra studentopprøret i 1988.

Filmen beveger seg langsomt og grundig fremover, poetisk og vakker, for å forklare det ubegripelige, lutfattige landet.

For den viktigste grunnen til Suu Kyis handlemåte i rohingya-spørsmålet er politisk. Mens Vesten trodde militærdiktaturet var over i 2011, gjorde generalene grep som sikret dem avgjørende makt.

BRENT JORD: De myanmarske styrkene har drevet ualminnelig brutal etnisk rensing i Rakhine. Her et foto av en nedbrent og utslettet landsby, tatt fra helikopter under en undersøkelse i FN-regi. Michelle Nichols / NTB scanpix

I den nye grunnloven heter det at representanter fra hæren alltid skal ha 25 prosent av plassene i parlamentet. Og at enhver endring i grunnloven krever mer enn 75 prosent av stemmene i parlamentet.

I tillegg slår loven fast at ingen skal stå over hærsjefen i kommando, ikke engang landets president.

Hærsjefen har makten over beredskap, sikkerhet og landets grenser. Militæret gjør altså fremdeles akkurat som de vil. Også i Rakhine.

Slik har generalene spilt både Suu Kyi og demokratibevegelsen ut over sidelinjen. Mennene i uniform kan til enhver tid blokkere forslag fra tre fjerdedeler av Myanmars folkevalgte.

Så Suu Kyi står i en umulig klemme. Hjemme har militæret bundet henne på hender og føtter, mens verdenssamfunnet fremdeles mener hun bør kunne gjøre og si som hun vil.

Les også

Kyaw valgt til president i Myanmar

Et innbitt diktatur gjennom 70 år lar seg ikke reformere over natten.

I valget mellom fortsatt å slåss for menneskerettigheter og frihet eller være realpolitiker hjemme, valgte Suu Kyi den verste veien: Hun valgte å spille de gamle generalenes spill.

Det er nærliggende å tolke det som om hun ofrer rohingyaene for å holde resten av landet samlet for fremtiden. Et forferdelig dilemma, et fryktelig valg.

Da de aller siste scenene fra vakre Myanmar flyter forbi på skjermen, sier regissør Poulsen: «Kanskje var hun aldri den verden trodde hun var. Men heller ikke forbryteren som verden mener hun er nå».

Det tror jeg er en balansert og presis beskrivelse. Vi tilla kanskje Suu Kyi overmenneskelige egenskaper, forventet det komplett umulige, og undervurderte hvor komplisert oppgaven med å demokratisere Myanmar var.

Filmen «Inside A Military Dictatorship» vises på Biff søndag 29.09, mandag 30.09 og tirsdag 01.10.