Å velstand, velstand

Hvor lenge vil europeerne få leve det gode liv?

Publisert:
Sjur Holsen

PÅ DEN GRØNNE GREEN: Norske pensjonister koser seg på golfbanen, fra en BT-artikkel i 2001 om det gode liv blant eldre. Det er tvilsomt om dagens unge har en like rosenrød pensjonisttilværelse i vente. ARKIVFOTO: Helge Sunde

DEN SOM skal telle myter i norsk EU-debatt trenger mange fingre.

Ta for eksempel påstanden om at EU er et nyliberalistisk prosjekt.

Det er tull.

Nordiske EU-land som Danmark og Sverige har bevart og videreutviklet en stor velferdsstat av nordisk type, selv om de har vært EU-medlemmer i snart 40 og drøye 15 år. De store velferdsbeslutningene om skatter, helse, trygd, pensjon, arbeidsliv og utdanning tas fortsatt på nasjonalt nivå i Unionen. Men det er selvsagt fint å kunne skylde på Brussel når ting går trått.

Velferd er en funksjon av velstand

SETT FRA andre deler av verden handler EU og Europas særtrekk om velferd og levestandard — ikke om markedsliberalisme. Det er i Europa de sosiale ytelsene er mest sjenerøse, det er her det offentlige tar størst ansvar for borgernes liv, det er her vi jobber minst, og det er her arbeidstakerne har det sterkeste vernet.

Velferdsstaten er en genuint europeisk oppfinnelse, og den har en langt høyere politisk, akademisk og folkelig oppslutning i Europa enn i alle andre deler av verden. Det gjør det vanskelig å kutte i velferdsordningene. Andelen av de offentlige europeiske budsjettene som går til velferdstjenester har økt de siste tiårene, alle spådommer om «velferdsstatens krise» til tross.

EN STOR velferdsstat er ikke nødvendigvis noen hemsko for den økonomiske utviklingen. Det viser den nordiske modellen, hvor bredt utbygde offentlige velferdstjenester går hånd i hånd med høy produktivitet, høy levestandard og høy deltakelse i yrkeslivet. Ikke minst i nedgangstider kan et solid offentlig velferdstilbud bidra til å dempe sosiale spenninger, og gjøre nødvendige omstillinger i økonomien enklere.

Men det finnes én avgjørende forutsetning dersom staten skal aksle et stort ansvar for borgernes velferd: Det må være et rimelig forhold mellom hva som skapes av verdier, og hva som tas ut av velferd.

Velferd er en funksjon av velstand. Vi må skape før vi kan fordele.

DET GLEMTE grekerne. Og portugiserne. Spanjolene. Italienerne. Belgierne. Britene.

Den svimlende statsgjelden og de store budsjettunderskuddene i en rekke EU-land viser at det økonomiske vanstyret - i likhet med velferdsstaten selv - er blitt et nesten allment europeisk fenomen.

Så er det lettere ironisk at det er de europeiske styresmaktenes forsøk på å redde kapitalismen som nå setter selve staten i fare. Rådyre redningspakker til en viltløpende finansnæring - på toppen av en altfor raus offentlig pengebruk over tid - har flyttet krisen fra privat til statlig sektor.

RYDDEJOBBEN vil bli smertefull. Men økonomiske innstramminger alene vil ikke kunne kurere den største hodepinen for Europas regjeringer, som er at befolkningen de er satt til å styre eldes i et skremmende tempo. 19 av de 20 landene med lavest fødselstall i verden ligger i Europa.

I 2050 vil en av tre europeere være over 60 år. De skal forsørges av stadig færre yrkesaktive, som allerede sliter tungt med konkurransen fra billigere og mer arbeidsomme asiater.

Arbeidet med å skape nye, konkurransedyktige virksomheter basert på kunnskap og høyteknologi går tregt, særlig i Sør-Europa. Da er det en utfordring - forsiktig sagt - at de europeiske velferds- og pensjonsordningene er dimensjonert for gårsdagens forholdstall mellom yrkesaktive og forsørgede.

UTFORDRINGEN blir ikke mindre av at kriseforståelsen varierer stort. Et land som Irland - hvor økonomien krympet med dramatiske 7,5 prosent i fjor - tok tidlig kraftige grep i form av velferdskutt, lønnskutt for offentlig ansatte og økte skatter.

Selv i et tradisjonelt nordisk sosialdemokrati som Danmark har kriseforståelsen vokst seg sterk i takt med arbeidsløsheten og budsjettunderskuddet. Den danske regjeringen svarer med å kutte trygder og pensjoner, og å øke skattene. Samtidig foreslår danske fagforeninger å forlenge arbeidsuken.

Irenes og danskenes realisme står i grell kontrast til et land som Spania, hvor regjeringen har kastet bort halvannet år på å nekte for at landet har problemer, mens krisen bare er blitt dypere og dypere. Det er et drag av Sportsklubben Brann over den spanske regjeringen. Og over mange andre europeiske politikere, spesielt i sør.

VÅR EGEN statsminister diskuterte situasjonen med sine nordiske kolleger ved inngangen til pinsehelgen. Etter møtet i Danmark beskrev Stoltenberg den europeiske gjeldskrisen som dramatisk, og sa at «hele den europeisk velferdsmodellen er truet». Han varslet tunge endringer i norsk økonomi, og presiserte at det er «mer arbeid» som må til.

Stoltenberg har rett: Penger skaper ikke verdier, det er det bare arbeid, intelligens og realkapital som gjør. Mens de statsfinansielle krisene kan løses - Europa har klart det før - gjenstår det å se om de ansatte i verdens største aldershjem fortsatt husker kunsten å arbeide hardt. Hele den bedagelige, men akk så kostbare europeiske livsstilen står på spill.

Har du synspunkter? Bruk kommentarfeltet:

Publisert: